VENDEPUNKTET

VENDEPUNKTET

Av Gregg Braden

Å skape fleksibilitet og motstandskraft i ekstreme tider

 

Hvis du noen gang har vært på en reise av et eller annet slag, da kjenner du til rutinene. Før du kan forberede turen må du ha en ide om hvor du skal. Du sjekker gjerne værforholdene, studerer kart og pakker så ned det du trenger av nødvendigheter for turen.

Nøkkelen her er at når du vet hvor du skal, vet du og hva du trenger å ta med. Og når du er på vei til et sted du aldri har vært, forbereder du deg for det ukjente.

Vår reise

Vi er alle på en reise og det er en stor reise. Vår reise leder oss til et sted ingen har vært før. Det finnes ingen reiseledere eller reiseguider på Internett som kan fortelle oss nøyaktig hvordan vårt bestemmelsessted ser ut eller nøyaktig hva vi trenger når vi kommer dit. I stedet for en midlertidig utflukt til et eksotisk sted som vi kan returnere fra etter noen dager, er det vi holder på med en enveisbillett. Dette er en helt annerledes tur. Vi skal ikke bare reise til et eller annet sted på jorden. Vi skal til en annen verden skjult inni våre hverdagsliv – og det er de valgene vi tar i dag som fører oss dit.

Vi kjører raskt sammen bortover den kjappe filen på en svær motorvei som krysser grenser til tradisjonelle trossystemer, religioner og fortidens vaner. Ved å gjøre dette suser vi rett gjennom begrensningene av hva vi trodde var mulig. Akkurat disse opplevelsene er passet vårt som leder oss til den nye verden som vokser frem foran øynene våre.

Vår destinasjon

Jeg kan ikke si helt sikkert hva vår destinasjon vil se ut som. Når støvet legger seg og vi lærer å tilpasse oss vårt skiftende klima heller enn å prøve å kontrollere det, når nye og bærekraftige økonomier erstatter de som er brukket og som feiler i dag, når vi omfavner teknologien som gir all den energi vi trenger uten de ødeleggende bivirkningene fra fossilt brennstoff – kan jeg bare forestille meg hvordan våre liv ser ut og hvordan verden vil se ut. Og når jeg gjør det, ser jeg et bedre sted for oss alle.

Jeg ser en verden hvor vi har økt levestandarden for alle, i stedet for å minske den for mange slik at bare noen få får glede av det. Jeg ser en verden hvor krig er utdatert og å bruke trusselen om krig for å løse våre problemer ikke lenger gir noen mening. Jeg ser en verden hvor vår kjærlighet for samarbeid er større enn frykten som fremmer skadelig konkurranse. Og jeg ser et skifte i tenkning som gjør alt dette mulig. Imidlertid, for å komme til dette skiftet må vi begynne å erkjenne realiteten vi møter og løftene de holder. Et godt sted å begynne er å anerkjenne det faktum at vi lever i en ekstrem tid.

En ekstrem tid

Vi lever nå i en tid hvor vi kan forvente store ting i å skje – store skift i verden og store skift i våre liv. Og bare for å gjøre det klart, de ekstremene jeg snakker om trenger ikke nødvendigvis å bli sett på som dårlig. Det er bare det at det er store ting, og de skjer i våre liv, likeså i vår verden. Vi lever i en overgangsepoke.

Vi lever nå i forløpet til en ny «normal» og suksessen til denne overgangen avhenger av: (1) vår villighet til å erkjenne skiftet, og (2) hvordan vi lærer å tilpasse oss det. Vår globaliserte kultur med jobber, penger, marked og ressurser betyr at det nå er umulig å separere ekstremene i verden fra hva de betyr i vårt hverdagsliv.

Klimakrisen er et perfekt eksempel på denne forbindelsen: rekordtørke grunnet skifte i globale værsystemer overføres direkte til høyere priser som vi betaler for mat på vårt lokale markeder. Den ekstreme gjelden og sviktende økonomier på andre siden av planeten overføres direkte til høyere priser på bensin og diesel og høyere priser på busser, tog og taxi som tar oss til arbeidet hver dag. På grunn av dette og andre ekstremer har forretningslån blitt vanskeligere å få, og rentene vi får for sparing og pensjon er rekordlavt. Den globale nedgangen i industrien overføres direkte til tap av jobber og fordeler i våre lokale samfunn.

Dette er den type ekstremer i verden som skaper store endringer i våre liv. Blant mange av de usikkerhetsmomentene de bringer er det en ting vi kan vite med absolutt sikkerhet: våre liv endrer seg på måter som vi ikke er forberedt på, i en hastighet vi aldri har vært borti før.

Nøkkelen

Jeg er optimist av natur. Jeg ser reelle grunner til optimisme i våre liv. På samme tid er jeg realist. Jeg har ingen illusjoner når det kommer til det svære arbeidet det trengs for å føde den nye verden som ligger foran oss. Vår evne til suksessfullt å møte utfordringene som samles rundt våre liv begynner ved å erkjenne det som kanskje er det mest åpenbare og samtidig vanskeligste spørsmålet vi kan spørre oss selv: Hvordan kan vi håndtere disse problemene hvis vi ikke er ærlige om dem?

Vår evne til å erkjenne omfanget av dette enkle spørsmålet er nøkkelen til å skape mer fleksibilitet og motstandsdyktighet i denne ekstreme tiden.

Alle er på denne reisen

En stor forskjell mellom reiser som vi har tatt før og den store reisen vi er på nå er at vi i dag ikke kan velge reisefølge. Grunnen er enkel: Alle på jorden er med på vår reise. Ingen kan bli etterlatt. Vår verden er i dag så dypt forbundet på så mange nivåer at det er umulig for denne overgangen som dukker opp et sted å ikke dukke opp andre steder også. Jeg har sett dette selv i mine reiser til noen av de mest fjerne og isolerte steder som finnes igjen i verden – som Tibet for eksempel.

I 2005, etterfulgt av mange tidligere pilegrimsreiser til klostre på Tibet platået, så jeg for første gang den skumle gløden fra mobiltelefoner som opplyste de mørke fordypningene av århundre gamle bygninger ettersom lommene under kappene til munkene og nonnene lyste opp. For menneskene som lever i disse tilbaketrukne klostrene, er deres tidligere verden av isolasjon nå vevet sammen. Endringen som denne veien viser bærer med seg et løfte om at deres tradisjoner aldri mer vil bli de samme igjen.

En krise i tenkning

Vi trenger ikke å dra til Tibet forresten, for å se bevis på hvor dramatisk verden endrer seg. Forandring reflekteres overalt, både på den måten verden fungerer og på den måten den ikke lenger fungerer. Den oljebaserte økonomiepoken for eksempel baner nå vei for en ny økonomi basert på former for energi som er renere og mer bærekraftig. Den sentraliserte matvareproduksjonen fra store konserner som driver gårder et helt annet sted på jordkloden baner nå vei til sunn og bærekraftig produksjon fra små gårdsbruk som styrker den lokale økonomien. Den praksisen med å skape velstand fra industrier som ødelegger vår planet baner vei for sosiale ansvarlige modeller for investeringer.

Og ettersom den gamle verden svinner hen og den nye fremtrer vil sammenstøtet av det nye mot det gamle fremheve hverandre. Selv enda større kriser, som vi alle møter, vil vi antakelig aldri lese eller høre debattert i populære media. Det er en stille krise som er som en stor elefant i rommet – som alle ser, men som ingen vedkjenner seg.

Den største krisen som vi møter i vår ekstreme tid er uten tvil en krise i vår tenkning. Og vår tenkning er akkurat den nøkkelen vi trenger for å håndtere behovene til den fremvoksende verden. Du og jeg har fått i oppgave noe som aldri er blitt gjort før. Vi blir utfordret til radikalt å skifte måten vi tenker om oss selv og vårt forhold til verden og å gjøre det fortere enn noen annen generasjon i historien har gjort før oss.

Vår villighet til å tenke annerledes om oss selv og verden vil være nøkkelen til suksess på vår reise. Og mens det definitivt er en stor reise vi er på, er det også en kort en, fordi verden vi reiser til allerede er her. Den er her blant oss akkurat nå.

Vi har løsningene

Heldigvis for oss er teknologiene som trengs for å løse de største utfordringene vi står ovenfor allerede blitt oppdaget. De største problemene vi noensinne innbiller oss at vi har er allerede løst. De avanserte prinsippene er allerede forstått. De eksisterer alle sammen i dette øyeblikket, rett her, akkurat nå og er tilgjengelig rett foran nesetippen vår. Alt som står mellom oss og den nye verden – hvor energi kommer fra rene og rike kilder og er tilgjengelige for ethvert medlem av vår globale familie; hvor ren, sunn mat er rikelig tilgjengelig til alle på planeten; hvor ethvert menneske har mulighet for å skaffe seg de grunnleggende nødvendighetene for å leve et komfortabelt og meningsfullt liv – er tenkningen som skaper rom og mulighet i våre liv for hva som allerede eksisterer i verden.

Er vi villig til å omfavne tenkningen som gjør en slik mulighet til en prioritet? Vil vi tillate at vitenskapen, som avslører de dypeste sannheter om vårt forhold til oss selv, hverandre og jorden i å bli vårt pass for reisen?

Denne artikkelen er hentet fra Gregg Bradens bok: Turning Point: Creating Resilience in a Time of Extremes.
Gregg Bradens hjemmeside: www.greggbraden.com

 

ALIENS FRA STJERNENE snakker om Gud og miljøet

ALIENS FRA STJERNENE snakker om Gud og miljøet

Av Henning Jon Grini

NB! Denne artikkelen ble første gang publisert i magasinet Ildsjelen desember 2013. Mange tok artikkelen på alvor og forfatteren flikk flere henvendelser, noen skeptiske andre entusiastiske hvorav en ønsket å skrive bok om “hendelsen”. Men denne artikkelen er et fiktivt intervju og ikke noe som har skjedd i virkeligheten. (Men hvem vet om ikke det kan skje i fremtiden?!)

Hva har miljøet med Gud å gjøre? Aliens fra stjernene prøver etter beste evne å forklare oss jordboere sammenhengen.

Før valget verserte det rykter om en journalist ved navn Morten Strøksnes som ble hentet opp i en utenomjordisk farkost og måtte forklare for romvesene hvorfor Norge ønsket nytt lederskap når det gikk så godt i landet.

Dette hendte meg også! Riktignok ikke i Vesterålen som med Morten, men i den norske fjellheimen. Eller for å være helt nøyaktig i et av fjellene rundt Bergen. PS! Jeg vil ikke si hvilket, da jeg har avtale om å treffe dem igjen og de ønsker en lav profil, om enn så lenge.

Dette var en vaskeekte ufo, rund og glinsende landet den sakte men sikkert uten en lyd et stykke foran meg. «Herre Gud, er det mulig» tenkte jeg. Ja, altså det første som slo meg var ikke det besynderlige i at her lander det en farkost som ikke er av denne verden eller at jeg antakelig snart ville stå ansikt til ansikt med vesener fra en annen planet! Nei, jeg ble slått av den usedvanlige majestetiske, myke og stille landingen. Her brukes det i hvert fall ikke fossilt brennstoff, for å si det sånn!

Plutselig ser det ut som om en del av ufoen nærmest blir gjennomsiktig og ut kommer det en skapning som er overraskende lik oss mennesker. Men allikevel så annerledes at man ser forskjell. Hvilket kjønn det var greide jeg ikke å plassere med en gang. PS! Jeg var ikke egentlig redd (ok, litt da), men mest usikker og nervøs.

Denne usikkerheten og nervøsiteten forsvant ganske fort uten at jeg helt kan forklare hvorfor. Kanskje hadde denne skapningen en fremtoning og vesen som gjorde meg rolig. Uansett hadde vi blikkontakt mens denne faktisk ganske så flotte skapningen beveget seg mot meg. Nå merket jeg og at denne skapningen var mer feminin, selv om det ikke var så lett å se i ansiktet.

Vi var ganske nære da vedkommende smilte og gjorde en grasiøs bevegelse mot meg med begge hendene. Jeg skjønte at dette var en slags hilsen og bukket forsiktig. Da hørte jeg stemmen for første gang snakke på norsk (heldigvis).

– Vi ønsker å utveksle kunnskap, erfaring og visdom med dere mennesker. Dere kan lære oss noe og vi dere. Akkurat nå kan vi observere at dere nok vil ha størst utbytte av hjelp fra oss.

– Dette høres ut som et godt forslag. Men hvorfor trenger vi mer hjelp enn dere?

– Fordi vi allerede har løst de problemene dere sliter med i dag. Vi har for eksempel ingen som sulter og vi opplever heller ingen kriger. Og i tillegg er alle våre elver rene, ja forurensning eksisterer ikke på vår planet lenger.

– Dette er jo svært interessant og det er klart at dette vil vi vite mer om. Hva mener du forresten med lenger? Så dere har forurenset før?

– Ja, i vår mer ubevisste fase av vår rases utvikling, men det er lenge siden nå.

– Hva var det som gjorde at dere snudde?

– Svaret er kanskje ikke helt slik du forventer. Du skjønner, vi gjorde alt det dere gjør i dag. Forurensningen greide vi å stoppe delvis ved å utstede lover og regler, men det gikk for seint slik at kloden vår ble truet, akkurat slik den er hos dere i dag. Det virkelige gjennombruddet kom da vi innså at vi også måtte gjøre ting på en annen måte. Det var ikke noe hokus pokus egentlig, vi bare gjennomgikk nøye de områdene på vår klode hvor forurensningen var minst.

– Aha, jeg tror jeg forstår. Dere ønsket å lære av dem som styrte disse områdene?

– Ja, nettopp! Det viste seg at i de områdene hvor naturen ble behandlet med høyest respekt var det også minst forurensning. I deres verden er det helst naturfolkene som behandler naturen på den måten.

– Men, dette syntes jeg ikke var så uventet egentlig.

– Det kommer nå. Du skjønner at det vi lærte var at naturfolkene hos oss hadde et svært viktig poeng som vi etter hvert skjønte betydningen av. Vi så på oss selv og naturen som en mer mekanisk greie slik den rådende mentaliteten er hos dere i dag. Men da vi virkelig tok tak i dette på en seriøs måte og ikke bare så på det som gammel overtro gikk det mye raskere fremover.

– Forklar, utbryter jeg entusiastisk!

– Vi gikk systematisk gjennom det de forskjellige natursamfunnene hadde som overbevisninger og trossystemer. Dette sammenlignet vi med hverandre samtidig som vi hadde vitenskapelige undersøkelser som på mange måter bekreftet det de trodde på.

– Og hva var det?

– Jo, det som var felles med natursamfunnene var at de ikke så på verden som en maskin. De så på den som levende. På den måten hadde de en dyp respekt for naturen, da de mente den var det dere ville kalle besjelet. Altså mente de at det fantes noe guddommelig.

– Ok, men hva med vitenskapen?

Akkurat som hos dere hadde vitenskapen hevet seg over sekterisk religiøs strid, og det er bra. Vitenskapen hadde også forkastet forestillingen om Gud, som er både bra og ikke bra. Bra fordi det forkastet de primitive forestillingene og dogmene rundt det dere kaller Gud ved å bruke logikk og fornuft (som er mer maskulint orientert), men ved å fjerne hele forestillingen om Gud kastet man samtidig ut barnet med badevannet. Det som heller ikke var bra var at man overså andre vesentlige aspekter som følelser, intuisjon, verdier osv. (som er mer feminine aspekter). Vitenskapen ble selv dogmatisk etterhvert. Men det som så skjedde var at nå nærmet vitenskapen seg det guddommelige igjen, og det er mer enn bra. Det er fantastisk fordi det er grunnlaget for å kunne skape en verden på et høyere nivå.

– Og hva ble konklusjonen?

– At alt er besjelet og guddommelig. At alt er sammenvevd og gjensidig avhengig av hverandre. Dette er kortversjonen. Det viktigste poenget som jeg vil frem til er at alt er guddommelig, noe også vitenskapen hos oss bekreftet etter hvert (og som for eksempel kvantefysikken og bevissthetsforskning er i ferd med å gjøre hos dere) og det skapte et helt annet verdensbilde som gjør at man behandler hverandre, naturen og alt som er på den med den dypeste respekt.

– Hvorfor er dette viktig?

– Jo fordi da vi aksepterte og respekterte våre trossystemer (som vi jo fant ut var grunnleggende like egentlig), ved utstrakt bruk av utveksling, vennskap og forståelse mellom dem, fjernet vi grobunnen fra disse problemene i utgangspunktet. Ikke bare forsvant våre miljøproblemer, men også konflikter, sult og fattigdom. Til og med sykdommer ble det vesentlig mindre av fordi maten ble renere og fordi folket ble lykkeligere.

– I dag har vi ikke lover eller regler. Rett og slett fordi det er en selvsagt ting på vår klode at alt og alle skal behandles med respekt. Det er på en måte innebygget i oss. Hos oss vil det nå være umoralsk og forkastelig at kortsiktig profitthensyn skal komme foran naturen slik det foregår hos dere.

– Et tips dere kan lære av oss er å spore opp gode prosjekter, ideer og oppfinnelser og kategorisere dem slik at det blir lettere tilgjengelig for alle. Da vil utviklingen hos dere akselerere. Dette sammen med en dypere forståelse for hvem dere virkelig er… vil hjelpe dere godt på vei.

Da var vår samtale over og jeg fikk lov å følge denne skapningen tilbake til farkosten sin mens vi småpratet litt. Vi tok farvel og jeg fikk se da farkosten lette og forsvinne usedvanlig fort ut i verdensrommet.

Jeg skal være ærlig, ved et tilfelle under samtalen vår måtte jeg klype meg i armen, da det hele virket nærmest uvirkelig. Men hvorfor kontaktet de meg egentlig? Det var ikke fordi jeg var noe som helst mer spesiell enn andre ble jeg fortalt, men jeg var ikke redd dem og hadde så vidt begynt å forstå ting som sammenfattet med deres forståelse. Dessuten bodde jeg i et trygt land hvor mennesket fritt kunne uttale seg.

Jo mer jeg tenkte på hendelsen i etterkant jo mer spesielt ble det.

Jeg håper iallfall at jeg får treffe dem igjen, noe jeg forstod at jeg også kom til å gjøre.
Det var tydeligvis svært mye å snakke om, dessuten håpet jeg på en tur i romskipet deres.

Det hadde vært kult!

 

Nær døden opplevelser

Nær døden opplevelser

Av Henning Jon Grini

Denne artikkelen ble skrevet i 1995. For det meste er det utdrag fra bøker som omhandler nær døden opplevelser. Historiene til de som har hatt disse opplevelsene har jeg latt tale for seg selv.

Tallene i parentes refererer til kildehenvisninger på slutten av artikkelen. Nederst er det i tillegg lagt ved noen linker som ble oppdatert i 2018.

I vår såkalte siviliserte verden i dag er det mange som tror
at når dette livet en gang tar slutt så er man utslettet.
Denne artikkelen handler ikke om utslettelse,

men om en fortsettelse, et liv etter døden.

Andre tror at livet fortsetter etter døden, men mange av
dem tror man bare kan komme der på visse betingelser.
Denne artikkelen handler ikke om betingelser,

men om betingelsesløs kjærlighet.

Nær-døden-opplevelser, forkortet til NDO, er kort fortalt opplevelser noen mennesker har hatt etter at vedkommende har blitt betegnet som død, men blitt gjenopplivet. Opplevelsene disse menneskene har er påfallende like, men har forskjellige stadier. Noen forskere definerer flere stadier en de 9 her for å gjøre forskningen mer presis. Det er sjelden at noen opplever alle stadiene, de fleste opplever 1 eller noen få. Mange, spesielt barn, har bare opplevelsen av lyset.

Før vi hører på NDO-ernes egne historier vil jeg bare nevne problemene de har med å beskrive det de har opplevd for andre mennesker. En dame sa det sånn når hun skulle beskrive kjærligheten fra lyset under sin NDO:

(l) “Jeg føler meg så til de grader utilstrekkelig når jeg skal snakke om denne kjærligheten.”

En annen sa det slik: (2) “Jeg kan ikke engang forklare det. Ingen av de følelser du opplever i det normale liv ligner noe som helst på dette.”

En man sa det slik: (3) “Det var det vakreste øyeblikk i hele verden da jeg kom ut av mitt legeme: …Alt jeg så, var ytterst behagelig. Jeg kan ikke forestille meg noe som helst i verden eller utenfor verden som kan sammenlignes på noen måte med dette. Selv de vakreste øyeblikk i livet kunne ikke sammenlignes med det jeg opplevde.”

En beskrivelse lyder som så: (4) “Hvis du tar 1000 av de beste opplevelsene i ditt liv og ganger det med 1 million, først da er du i nærheten av denne følelsen.”

De ni stadiene som er listet her er alle etterfulgt av en virkelig opplevelse av noen som har returnert fra døden: (5)

  1. En følelse av å være død.

“Det var vanskelig å beskrive. Det var en tid da jeg ikke var konen til min man, Jeg var ikke en foreldre til mine barn, jeg var ikke barnet til mine foreldre. Jeg var totalt og fullstendig meg.”
-en 65 år gammel Chicago dame etter et hjerteattakk.

  1. Fred og smertefrihet.

“Det var som om båndene som bandt meg til verden hadde blitt kuttet. Jeg følte ikke lenger noen frykt ei heller følte jeg kroppen min, for den slags skyld. Jeg kunne høre dem (leger og sykepleiere) arbeide rundt meg, men det betydde ingenting.”
-en husmor fra Georgia som “døde” etter en bilulykke.

  1. Ut av kroppen-opplevelse.

“Jeg kunne se ned på meg selv i min sykehusseng. Det var leger og sykepleiere som beveget seg travelt rundt meg. Jeg kunne se dem rulle en maskin inn i rommet og plassere den ved foten av min seng. Den hadde to håndtak stikkende ut av en form for boks. Jeg fant ut senere at det var en av de maskinene de bruker til å sende støt til hjerte og få det startet igjen når det har stoppet. En prest kom inn og begynte å gi meg de siste ritualer. Jeg beveget meg til slutten av sengen og fulgte med på alt som skjedde. Det var som å være publikum til et skuespill. Bak meg i sengen var en klokke. Den hang på veggen. Jeg kunne se meg selv i sengen og klokken, som viste 11:11 a.m. Deretter returnerte jeg til kroppen. Jeg husker at jeg våknet opp og så etter meg selv ved foten av sengen.”
– en dame fra Arizona som nesten døde som en reaksjon på medisin.

  • 4. Tunnelopplevelse.

“Jeg spilte golf da en storm var i anmarsj da -wham- ble jeg truffet av lynet. Jeg svevde over kroppen min noen få sekunder og deretter følte jeg meg selv sugd opp i denne tunnelen. Jeg kunne ikke se noe rundt meg, men jeg hadde en følelse av at jeg beveget meg meget raskt framover. Jeg var klart inne i en tunnel og jeg visste det da jeg så dette lyset i den andre enden bli større og større.”
– en bilselger fra Sørstatene etter å ha blitt truffet av lynet.

  1. Mennesker av lys.

“Ved enden av tunnelen ble jeg møtt av en gruppe mennesker. De glødet alle sammen fra innsiden som lanterner. Hele plassen glødet på samme måten, som om alt inni var fylt med lys. Jeg kjente ingen av menneskene son jeg møtte, men det virket som om de alle sammen elsket meg veldig høyt.”
– en 10 år gammel gutt som hadde et hjerteattakk.

  1. Et vesen av lys.

“Jeg husker at jeg våknet opp i en hage fullt av store blomster. Hvis jeg skulle beskrive dem, ville jeg si at de lignet på store “dahlias”. Det var varmt og lyst i denne hagen og den var vakker. Jeg så meg rundt i hagen og der var dette vesen av lys. Hagen var ualminnelig vakker, men alt bleknet i forhold til ham. Jeg følte meg fullstendig elsket og totalt akseptert av ham. Det er den nydeligste følelsen jeg noensinne har følt. Selv om det er flere år siden, kan jeg fremdeles kjenne den følelsen.”
– en middelaldrende dame som beskrev sin barndoms NDO.

  1. Tilbakeblikk på livet.

“Dette vesen av lys omga meg og viste meg mitt liv. Alt du gjør er der for deg til å bli evaluert. så ubehagelig som noen deler av det er for deg å se, føles det så godt å få det ut. Jeg husker spesielt en episode da jeg, som barn, rev min søsters påskeegg fra henne, fordi det var en leke i den som jeg ville ha. Men i tilbakeblikket følte jeg hennes følelser av skuffelse, tap og avvisning. Jeg var de menneskene jeg såret og jeg var de menneskene jeg hadde gjort noe godt for.”
– en kvinne fra Ohio som hadde en NDO da hun var 23.

  1. Uvilje til å returnere til kroppen.

“Etter tilbakeblikket av mitt liv ville jeg ikke returnere til min kropp. Jeg hadde det komfortabelt der jeg var, og lyset som omgav meg var ren kjærlighet. Han (lysvesenet) spurte meg om jeg ville gå tilbake og jeg sa, “Nei”. Da sa han til meg at jeg måtte gå tilbake, at det var mer arbeid som måtte bli gjort. Jeg ble deretter sugd tilbake inn i min kropp. Det er ikke andre måter å beskrive det på. Plutselig lå jeg bare der, mens jeg så opp på en doktor med noen skarpe gjenstander i sine hender. For et øyeblikk ble jeg sint fordi jeg ble brakt tilbake til livet. “Gjør aldri dette mot meg en gang til!” sa jeg. Det var et sjokk for min venn som hadde arbeidet så hardt for å redde meg”.
– en kardiolog som var brakt til bevissthet igjen av sin kollega.

  1. Personlighets forvandling.

“Det første jeg så da jeg våknet på sykehuset var en blomst, og jeg gråt. Tro det eller ei, jeg hadde aldri virkelig sett en blomst før jeg kom tilbake fra døden. En ting jeg lærte da jeg døde var at vi alle er en del av et stort, levende univers. Hvis vi tror vi kan skade andre mennesker eller andre levende vesener uten å skade oss selv, tar vi sørgelig feil.”
– en 62 år gammel forretningsmann etter at han hadde overlevd et hjerteattakk.

Nær døden opplevelser var det som virkelig overbeviste meg om at vi ikke kan dø. Døden er bare en overgang til en annen form for liv. Døden blir som å komme hjem til vår egentlige og sanne tilværelse. Frykten for døden har sluppet taket. Det blir litt som det kjente utsagnet: “død, hvor er din brodd?”

Nær døden opplevelser er heller ikke noe nytt fenomen.

(6) I Bok X av staten beretter Platon, som levde i Aten fra 428 til 348 f.kr., myten om Er, en gresk soldat. Er dro ut i krig der mange grekere falt, og da hans landsmenn kom for å samle de falne, var hans lik blant dem. Det ble lagt sammen med de andre for å brennes på et likbål. Etter en stund våknet kroppen hans til live igjen, og Er skildret det han hadde sett på sin ferd i det hinsidige. Først, sa Er, gikk sjelen ut av kroppen, han sluttet seg sammen med andre ånder, og de dro til et sted hvor det var “åpninger” eller “ganger” som tydeligvis førte fra jorden til verdene etter døden. Her ble de andre sjelene stanset og bedømt av guddommelige vesener, som med et blikk, ved en slags fremvisning, kunne se alt det sjelen hadde gjort i sitt jordiske liv. Er ble imidlertid ikke bedømt. I stedet sa vesene til ham at han skulle dra tilbake og fortelle menneskene i den fysiske verden hvordan det var i den andre verdenen. Er fikk se mange andre syn, og så ble han sendt tilbake, men han sa at han ikke visste hvordan han kom seg tilbake til det fysiske legemet. Han bare våknet og oppdaget at han lå på likbålet.

Grunnen til at så mange mennesker har disse opplevelsene i vår tid er den tekniske utviklingen som har gjort det mulig å gjenopplive mennesker i dramatisk større omfang enn før. Et anslag fra 90-tallet viser at ca. 8 millioner mennesker i USA har hatt en NDO.

Mennesker som har hatt en NDO finnes overalt i verden. Opplevelsene er de samme, men det er kulturelle forskjeller. En kristen vil f.eks. kalle lysvesenet for Jesus, mens en buddhist vil kalle lysvesenet for Budda.

Nær døden opplevelser fortalt av barn blir ekstra troverdige fordi barn ennå ikke er blitt kulturelt påvirket i særlig grad av de voksne. De har tenkt lite over livet, døden og det hinsidige. Små barn snakker sant, er en gammel visdom.

Nedenfor følger et utdrag av en historie fra DET BESTE -MARS 1991: Artikkelen heter “Lysets barn”:

Jeg sto inne på intensivavdelingen og så ned på den livløse kroppen til Katie. Kunne hun reddes? Den søte syvåringen med det lange, lyse håret var blitt funnet noen timer tidligere mens hun lå og fløt på magen i et svømmebasseng. Et computertomogram som var tatt i all hast, hadde vist en kraftig hevelse i hjernevevet, og hun pustet ved hjelp av respirator. Alle våre anstrengelser til tross var jeg sikker på at hun kom til å dø. Og likevel, tre dager senere var hun helt frisk, uten at noen kunne forklare det.

Da hun følte seg sterk nok, innkalte jeg henne til kontroll. Etter at jeg hadde presentert meg, snudde hun seg mot moren og sa: “Det er han med skjegget. Først var det den høye legen som ikke hadde skjegg, og så kom han inn.” Og Katie hadde faktisk helt rett. Selv om hun hadde vært bevisstløs inne på skadestuen, hadde hun tydeligvis “sett” oss og det vi drev med. “Jeg var inne i det store rommet,” sa hun. “så flyttet de meg til et mindre rom og tok røntgenbilder.” Med stor nøyaktighet gjorde hun rede for detaljer som at hun “hadde fått en slange ned gjennom nesen” – hennes beskrivelse av en såkalt nasalintubasjon.

Jeg var forbløffet over at hun kunne huske disse hendelsene, og spurte: “Hva husker du fra da du var i bassenget?”, “Mener du da jeg besøkte Gud i himmelen?” sa hun. Jasså, tenkte jeg. “Ja, la oss begynne med det,” sa jeg. “Fortell meg hva som skjedde”. “Jeg møtte Jesus og Gud,” sa hun.

Jeg vet ikke om det skyldes hennes egen sjenanse eller mitt forskrekkede ansikt, men hun ble iallfall forlegen og ville ikke si noe mer den dagen. Neste gang vi møttes, fortalte Katie at hun ikke husket noe om selve drukningen. Det første hun kunne huske var mørket, og følelsen av å være så tung at hun ikke kunne røre seg. Så åpnet det seg en tunnel, og “Elizabeth” kom ut. Elizabeth var “høy og snill”. Hun fulgte Katie opp gjennom tunnelen hvor hun så sin avdøde bestefar og møtte to kvinner som het Melissa og Heather.

På et visst tidspunkt fikk Katie gå gjennom sitt eget hjem. Hun så lillesøsteren sin, som ennå var baby, og tenkte på hvor glad hun var i henne. Elizabeth tok henne med for å treffe Vårherre og Jesus. Gud spurte om hun hadde lyst til å dra hjem. Katie sa at hun ville bli hos ham. så spurte Jesus henne om hun ønsket å se familien sin igjen. “Ja,” svarte Katie. Og så våknet hun.

Katies fortalte historien med stor overbevisning, men hun var klar over at det var skjedd noe hun ikke helt forsto. Det gjorde ikke jeg heller, så jeg begynte å undersøke saken. Sykepleierne på intensivavdelingen kunne fortelle at Katie ved flere anledninger hadde hvisket “Heather” og “Melissa” mens hun lå der. Jeg undersøkte også Katies religiøse bakgrunn, for om mulig å finne ut om hun var blitt innpodet forestillinger om en skytshelgen ved navn Elizabeth, eller en tunnel til himmelen. Moren svarte med et ettertrykkelig nei. Familien var mormoner, og Katie trodde på et liv etter døden, men de andre forestillingene var aldri blitt nevnt i forbindelse med deres religionsopplæring. Jeg kunne faktisk ikke se noen særlig sammenheng mellom Katies opplevelse og hennes religiøse bakgrunn.

Min mening er at mennesker som har hatt en NDO og har opplevelser hvor en svever ut av kroppen og gir nøyaktige beskrivelser av sin egen hjertestans, og registrere hva som skjer i de umiddelbare omgivelser, blir praktisk talt umulig å forklare med mindre vi godtar forestillingen om en bevissthet som kan operere uavhengig av kroppen. Her følger et par eksempler: (7)

Da det hele var over, sa legen at jeg hadde vært virkelig ille ute, og jeg sa: “Ja, jeg vet det.” Han sa: “Hvordan kan du vite det?” Og jeg sa: “Jeg kan fortelle deg om alt som hendte.” Han trodde ikke noe på det, så jeg fortalte alt, fra jeg sluttet å puste til jeg kom over det. Han var rystet over at jeg visste om alt som var hendt. Han visste ikke riktig, hva han skulle si, men han stakk innom flere ganger for å spørre om mer.

En pike som holdt på å dø, gikk f .eks. ut av kroppen sin og inn i et annet rom på sykehuset hvor hun så sin eldre søster gråte og si: “A, Kathy, ikke dø, du må ikke dø.” Den eldre søsteren var himmelfallen da Kathy senere fortalte nøyaktig hvor hun hadde vært og hva hun hadde sagt.

I tillegg tar jeg med et utdrag fra boken “Lyset bortenfor” av Raymond A. Moody:
En kvinne som skilte lag med kroppen sin, beveget seg ut i venteværelse og så at datteren hennes hadde på seg klær der fargene sto dårlig til hverandre. Forklaringen var at hushjelpen hadde tatt med seg barnet til sykehuset, men i hastverket hadde hun bare revet til seg de plaggene som lå øverst i bunken med rent tøy. Da hun senere fortalte familien om denne opplevelsen og at hun så datteren med disse klærne som ikke passet til hverandre, skjønte de at hun måtte ha vært på venteværelset sammen med dem.

En annen kvinne hadde en utenfor kroppen-opplevelse og forlot rommet mens kroppen hennes ble gjenopplivet. I sykehusresepsjonen så hun svogeren sin. En av forretningsforbindelsene hans gikk bort til ham og spurte hva han gjorde på sykehuset. “Vel, egentlig skulle jeg ut av byen på en forretningsreise.” svarte svogeren. “Men det ser ut til at June har tenkt å pigge av, så det er nok best jeg holder meg her hvis de skulle trenge en kistebærer.”

Noen få dager senere, da hun begynte å komme seg, kom svogeren på besøk. Hun sa til ham at hun var til stede i resepsjonen da han snakket med denne vennen sin, og hun fjernet enhver tvil da hun sa: “Den neste gangen jeg dør, kan du bare dra av gårde på forretningsreisene dine, for jeg skal nok klare meg.” Han ble så blek at hun trodde han skulle få en nær døden opplevelse selv.

Her er et utdrag til:
En eldre kvinne jeg gjenopplivet, hadde en lignende opplevelse. Jeg ga henne lukket hjertemassasje inne på et førstehjelpsrom, og en sykepleier som hjalp meg, løp inn på rommet ved siden av for å hente en sprøyte vi trengte. Dette var en sprøyte av den typen som har en glasskapsel som skal knekkes i et papirhåndkle slik at den som gjør det, ikke skal skjære seg. Da sykepleieren kom tilbake med sprøyten, var glasskapselen knekket og sprøyten klar til bruk. Da den gamle damen kom til seg selv igjen, så hun med et søtt smil på sykepleieren og sa: “Jeg så hva du gjorde inne på rommet ved siden av, og hvis du gjør det på den måten, kommer du til å skjære deg.” Sykepleieren ble sjokkert. Hun innrømmet at i farten hadde hun knekket glasskapselen med fingrene uten noen beskyttelse. Kvinnen fortalte oss at mens vi arbeidet med å redde livet hennes, hadde hun fulgt etter sykepleieren inn på rommet ved siden av for å se hva hun skulle der.

(8) Her følger en norsk kvinnes beretning fra sin NDO, som skjedde på slutten av 60-tallet. Hun begynner sin historie med å beskrive sin sinnstilstand ved utskrivelsen fra sykehuset: … “Jeg var da fylt av lykke, takknemlig, overveldet. Frykt for mennesker og for døden var borte. Jeg visste at det var en mening med mitt liv. Det var arbeid og oppgaver som ventet på meg. På Rikshospitalet var det grundige undersøkelser. Kvelden før operasjonen kom to godt voksne sykepleiere inn til meg. De spurte om det var helt sikkert at jeg ville opereres. Videre om jeg var klar over risikoen. Til slutt sa de til meg at jeg var meget godt egnet som donor, hvis noe skulle gå galt, kunne de da få meg? Det var så mange sykdommer jeg ikke hadde hatt. Det ville være synd om jeg skulle gå til spille. Jeg hadde lest et stykke om dette i DET BESTE. Det hadde gjort inntrykk. Jeg svarte rolig “ja” og skrev under skjemaet de hadde med. Begge to skrev så under, mens jeg så på.

Neste morgen gikk alt greit og fort unna. Jeg vet ikke hvor mange timer jeg var borte. Men jeg husker at de ropte navnet mitt og slo meg på begge kinn, og jeg klarte å få fram et svakt “ja”. De fortsatte å slå meg på kinnene og armene med flat hånd, mens de vekselvis snakket med og ropte på meg ganske lenge. Jeg ønsket at de kunne la meg få være i fred. Plutselig befant jeg meg i luften og fikk se meg selv ligge i sengen. Et laken var lagt over meg over brystet og over armene. Jeg var svært blek. Øynene var lukket. Armene lå langs siden. En kvinnelig sykepleier gikk raskt ut døren. Jeg ble veldig redd. Kavet med armer og ben. Ville tilbake til kroppen min. Kom ikke av flekken. Fikk se at jeg hadde en nydelig, gul kjole på. Tynt, tettvevet, matt stoff. Lange ermer. Stoffet slo små folder når jeg beveget armene. Skjørtet var ankelsidt og med vidde. Jeg så føttene og tærne mine. De var hvite mot det gule stoffet. Jeg beveget meg lekende lett i luften.

Plutselig fikk jeg høre vidunderlig sang. Det var mange, mange som sang. Et jubelkor. Mange stemmer som flettet seg i hverandre. Jeg snudde ryggen til sengen og kroppen min. Jeg ville til de lykkelige menneskene som sang. Gikk ivrig oppover i luften. Plutselig fikk jeg se et intenst lys omtrent så stort som en 25-øre. (Sangen stoppet). Som et lyn kom det mot meg og stoppet like foran meg. Der ble det til en lysende skikkelse med utbredte armer. Først hode, så høyre skulder, arm, hånd, fingre. Deretter ben, venstre arm. Alt gikk så fort. Jeg kunne bare følge med. Jeg ble så redd. Tok noen få skritt bakover. “A hadde jeg visst dette, ville jeg brukt livet mitt annerledes,” tenkte jeg. Jeg så ned i hendene mine. To tomme hender. Jeg var klar over at jeg ikke hadde noe å vise til. Skikkelsen visste alle mine tanker. Og jeg følte at skikkelsen smilte til meg. Alt i mitt liv var kjent og var uten betydning. Jeg var omgitt av kjærlighet uten grenser. Jeg kjent meg jublende glad. Jeg ville være med! Ba om det to ganger. Jeg tenkte på min mor og alt jeg ville måtte forlate her. Feide det raskt vekk. Min mor ville i alle tilfelle ikke leve så lenge. Alt annet betydde ikke noe. Jeg var ikke bundet til noe. Men jeg fikk bestemt nei til svar to ganger. Det var ting som skulle gjøres som ventet på meg. – Jeg ønsket ikke å våkne. Ville tilbake dit hvor jeg var så lykkelig. Men de som holdt på å vekke meg, ville ikke gi seg. Lyset var blekt og grått da jeg våknet. Jeg vil aldri glemme det rosa/gylne lyset fylt av kjærlighet som jeg var omgitt av. En solfylt sommerdag virker ennå grå på meg. Lyset er så tynt, mekanisk.

“så lykkelig De ser ut!” utbrøt en sykepleier. Jeg var da tilbake på rommet. Jeg summet meg raskt: “Jeg er så glad for å ha kommet hit og fått hjelp,” sa jeg. “Nei, det er noe annet,” sa hun. Det svarte jeg ikke på. Jeg merket stor interesse hos legene. Men ingen spurte om noe. Jeg som ikke kunne tro ble overbevist for bestandig. All tvil ble blåst bort.”

Å fortelle om sine opplevelser til andre mennesker viser seg vanligvis å by på store problemer. Som oftest sier en lege eller sykepleier noe sånt som: “Ta det med ro. Hodet vil klarne til etter hvert.” Et eksempel på dette om enn noe ekstremt har vi fra en dame som holdt på å dø av magesår i 1972. Her forteller hun hvordan det fortonte seg for henne å komme tilbake:

(9) “Jeg var oppstemt og sprekkeferdig av trang til å fortelle om det jeg hadde opplevd. Jeg hadde vært vitne til et strålende under! Det eneste jeg ville var å ha noen å dele gleden med, å kunne fortelle om den himmelske opplevelsen det var å være i den hellige ånds nærhet og kommunisere med den. Jeg måtte forsøke å beskrive lyset med sin umåtelige kraft og ynde. Jeg la høyre hånd på brystet og sa til meg selv: “Jeg må prise meg lykkelig som har fått med meg tilbake en flik av dette. Jeg kommer alltid til å ha det inni meg.”

En sykepleier kom inn for å kontrollere blodtrykket mitt. Jeg så på henne og begynte å fortelle om opplevelsen min. Hun hørte på meg til jeg var ferdig, og så sa hun: “Vel, dette var interessant, men du var svært syk og du har hatt en hallusinasjon.” Jeg kom til at hun overhodet ikke hadde forstått det jeg hadde forsøkt å kommunisere. Hun fortsatte med å fortelle at kroppsfunksjonene mine var normale og at blødningen hadde stoppet. Hun sa at jeg kom til å bli frist igjen.

Litt senere kom en annen søster inn, og jeg fortalte henne den samme historien. Da jeg var ferdig, sa hun at medikamentene jeg fikk ofte fikk pasientene til å drømme svært spesielle drømmer. Men jeg visste hva jeg hadde sett. Jeg visste hva som var skjedd med meg, og det var ikke en drøm! Hvordan kan noe så levende og virkelig være en drøm? Jeg sa til meg selv at jeg nok måtte vente en stund før jeg fortalte noen om opplevelsen min igjen.

Da nattskiftet gikk på, forsøkte jeg meg igjen for tredje gang. Denne gangen sa sykepleieren at hvis jeg fortsatte å snakke på denne måten, ville en psykiater bli koblet inn. Dette gjorde meg forferdelig redd. Jeg fant ut at hvis legene trodde jeg var gal, ville det mest fornuftige være at jeg holdt tett med hele historien. Det beste jeg kunne gjøre, var å holde på dette lyset, aldri gi slipp på det – være taus, fullstendig taus. Og jeg sa ikke et ord på ti år.”

I de fleste tilfeller der noen støtte på ubehagelige følelser, f.eks tristhet, ensomhet, frykt, i løpet av sin NDO, ble det oppfattet bare som et forbigående inntrykk i en ellers behagelig NDO, og helhetsinnholdet ble senere beskrevet som behagelig.

Ytterst få har beskrevet en negativ NDO, en del av dem hadde prøvd å ta livet ved egen hjelp, men ikke alle. Forklaringene på disse typene NDO kan være mange. Det kan f.eks. være en del av en læreprosess. Det kan også stamme fra fryktbasert religiøse forestillinger, bevisste eller ubevisste som kan ha ligget helt fra barndommen. Undersøkelser tyder på at bærer man på negative tanker rett før døden kan dette påvirke tilstanden man går inn i like etter at døden har inntruffet.

Jeg tar med en historie til som gjør det vanskelig å forklare annet enn et åndelig fenomen og et gløtt inn i det hinsidige. Det er mange som har fortalt lignende historier:

(10) “Jeg var svært syk og døden nær på grunn av hjerteproblemer samtidig som søsteren min lå i en annen avdeling på det samme sykehuset og var like livsfarlig syk. Hun lå i diabetisk koma. Jeg forlot kroppen min og beveget meg bort til et hjørne av rommet der jeg så ned på at de arbeidet med meg. Plutselig konstaterte jeg at jeg samtalte med søsteren min. Hun var der oppe sammen med meg. Jeg var sterkt knyttet til henne, og vi snakket om hva det var som foregikk der nede. Men i det samme begynte hun å fjerne seg fra meg. Jeg forsøkte å følge etter henne, men hun sa hele tiden at jeg måtte bli der jeg var. “Tiden er ikke inne for deg.” sa hun. “Du kan ikke bli med meg, for tiden er ikke kommet for deg ennå.” så begynte hun å fjerne seg mer og mer gjennom en tunnel, og jeg ble værende igjen alene.

Da jeg våknet, sa jeg til legene at søsteren min var død. Dette benektet de, men da jeg ikke ga meg, ba de en pleier undersøke saken. Og det viste seg at hun var død, akkurat som jeg hadde sagt.”

Her kommer et lite dikt fra en dame som hadde en NDO: (11)

Svevende under taket så jeg ned
på et ubebodd legeme – mitt eget.

Så merkelig fredfylt, luftig og vektløs som lyset
fløt jeg der, befridd fra smertefylte dager og netter

til jeg hørte en stemme, som bød meg å komme
og atter bor jeg innenfor mitt legemes vegger.

Den verdenskjente psykoterapeuten Carl Gustav Jung fikk selv en NDO etter et hjerteattakk bare noen få måneder før han skrev dette i 1944: (12)
“Det som skjer etter døden er så uutsigelig praktfullt at vår fantasi og vår følelse ikke engang er tilstrekkelig til å danne seg et tilnærmet begrep om det.”

Mennesker som har hatt en NDO forandrer seg betydelig etterpå. Spesielt de som har opplevd lyset under sin NDO. Som en liten jente sa det: “Alle de gode tingene er i det lyset.”

Mennesker som har hatt en NDO er bl.a. sunnere og har færre psykiske plager. De er lykkeligere, har sterke familiebånd, mer glede over livet, og radikalt mindre redd for å dø. Mange har gjennomgått en betydelig økning i psykiske evner. F.eks. er det en del som ikke kan bære klokker, fordi de går i stykker, noen få kan lese andres tanker, andre kan se inn i fremtiden.

NDO’ere har en urokkelig overbevisning om at det er et liv etter døden. Her forteller noen NDO’ere om det: (13)  

“Jeg vet at det er et liv etter døden! Ingenting kan rokke ved denne overbevisningen. Hos meg finnes det ingen tvil – det er fredelig og det er ingenting å være redd for. Jeg vet ikke hva som kommer i tillegg til det jeg opplevd, men det er mer enn nok for meg… Jeg vet bare at døden ikke er noe å være redd for – bare det å dø.”

“Denne opplevelsen var en velsignelse for meg fordi jeg nå vet med sikkerhet at det er et skille mellom kropp og sjel og at det er et liv etter døden.”

“Det ga meg et svar på det jeg tror alle må fundere på en eller annen gang i løpet av livet. Jo, det er et liv etter dette! Det er vakrere enn vi overhodet kan klare å forestille oss! Når du først har stiftet bekjentskap med det, er det ikke noe som kan sidestilles med det. Dette er noe du ganske enkelt vet!”

– “Jeg har et budskap til andre som lever alminnelige vanlige liv. Jeg vil si dem at “det er mer”. Vår identitet vil fortsette -i en større sammenheng. Du kommer ikke til å miste vennene dine. Du kommer til å oppleve en skjønnhet og en fred og en kjærlighet – og dette kjærlighetens lys som omgir deg og fyller deg er Gud.”

Mennesker som har hatt en NDO er etterpå i meget stor grad tilbøyelig til å si seg enig i uttalelsen: Uansett religiøs tro er det et liv etter døden. De som har hatt en “dyp” NDO har et utpreget universelt syn på hvem som er “Kvalifisert” til et liv etter døden. Kort uttrykt inntar de en kollektiv holdning som går ut på at “ingen er utelukket og spesielle religiøse trosretninger er irrelevante”.

Utpreget religiøse NDO-ere er svært lite dogmatisk og bokstavtro når de vender tilbake fra sin NDO. De kan fortelle at Gud er mer opptatt av de åndelige sidene ved religionen enn av de dogmatiske.

Her følger noen eksempler med NDO-ernes egne ord: (14)

“Jeg vokste opp i et sterkt religiøst samfunn, og som barn var jeg svært religiøs… Jeg mener at jeg måtte lære visse ting, og som barn trodde jeg på dem og holdt meg til dem… Omtrent som en utenatlekse. Men etter min NDO ble jeg mindre religiøs formelt sett, men sannsynligvis mer religiøs inni meg… Jeg tror ikke jeg har vært i kirken en eneste gang siden jeg hadde min NDO, men jeg mener at jeg åndelig sett er sterkere enn jeg noen gang tidligere har vært.”

– “Jeg ble oppdratt som protestant. Jeg distanserte meg fra dette tidlig i tenårene. Så tok jeg for meg katolisismen igjen og kom til at den var enda verre. I bunn og grunn var jeg en overbevist, frittalende ateist på den tiden jeg ble rammet av denne ulykken. Det fantes ingen Gud… Han var et fantasifoster i menneskenes sinn. Nå vet jeg at det finnes en Gud og at Gud er i alt som eksisterer. Det er Guds innerste vesen. Alt som eksisterer, er preget av Guds vesen. Jeg vet at det finnes en Gud nå. Det er ikke tvil i min sjel. ”

– “Før jeg hadde min NDO, var jeg ikke så sikker på om Gud virkelig fantes. Jeg var aldri noen ivrig kirkegjenger. Det er jeg ikke nå heller. Men jeg vet at det finnes en Gud. (Er dette noe du vet på grunn av opplevelsen?) Ja. Jeg er langt mer religiøs enn jeg var, men jeg tror ikke akkurat på det som forfektes i kirkene. Jeg liker ikke metodene deres. De har så lett for å skremme folk. Det de forkynner stemmer ikke etter min oppfatning, så jeg har min egen overbevisning.”

(15) “Legen min fortalte meg at jeg hadde “dødd” under operasjonen. Men jeg sa til ham at jeg var blitt født. Jeg så i den visjonen for en fastlåst stabukk jeg var med all den teologien. Jeg så ned på alle som ikke tilhørte det samme trossamfunnet som meg og som ikke holdt seg til den samme teologien som meg. Mange mennesker jeg kjenner, kommer nok til å bli overrasket når de finner ut at Herren ikke er interessert i teologi. Jeg har inntrykk av at han morer seg over noe av det, for han var overhodet ikke interessert i hvilket trossamfunn jeg tilhørte. Han ville vite hva som var i hjertet mitt, ikke i hodet mitt.”

Jeg tar i tillegg med et utdrag som går på det å skremme folk: (16)
“En NDO-er jeg snakket med, var prest av det mest typiske ild- og svovelslaget. Rett som det var, fortalte han, hadde han sagt til menigheten at hvis de ikke trodde på Bibelen på en bestemt måte, kom de til å bli fordømt og brenne i all evighet. Da han gjennomgikk sin NDO, hadde lysvesenet sagt til ham at han ikke måtte si slikt til menigheten sin mer. Men det ble ikke sagt på noen bydende måte. Lysvesenet antydet bare at det han gjorde, kunne gjøre livet ulykkelig for menigheten. Da presten gikk opp på prekestolen igjen, var budskapet hans preget av kjærlighet, ikke redsel.”

NDO-ere har større glede ved livet etter sin NDO enn før som de følgende eksemplene viser:
(17) “Jeg har en voldsom trang til å leve ut hvert eneste øyeblikk i så mange dager det blir meg forunt å leve… Livet mitt er uten tvil blitt enda rikere enn før etter at jeg hadde denne nær-døden-opplevelsen…”

“Etter at jeg kom tilbake, var jeg svært, svært lykkelig, og jeg var fylt av en voldsom energi. Jeg så på alt rundt meg med undring. Jeg elsket alt og alle… Menneskene var vakre. Nå må vi gjøre det beste ut av det. Vi må ikke sløse det bort!”

“Jeg har aldri siden opplevelsen støtt på et kjedelig menneske… Det er en av grunnene til at hver eneste dag i livet mitt virker bedre enn gårsdagen.”

“Etterpå lærte jeg meg også til å sitte stille – å finne styrke i stillheten… Jeg lærte meg til å se den fysiske verden på en ny, svært detaljert måte. Jeg la merke til farge-nyansene i mosen på treleggene, formen og sprekkene i barken. Jeg satt ved en dam og betraktet et siv som blåste i vinden. Jeg stirret på de selvlysende røde eller blå vannymfene i sin glimtende, flimrende flukt…”

NDO-ere aksepterer og har mye større omtanke for andre mennesker enn før:

“Nå legger jeg merke til at jeg liker alle jeg treffer. Det hender ytterst sjelden at jeg støter på noen som jeg ikke liker. Det skyldes at jeg fra første stund aksepterer dem som sympatiske mennesker… Jeg dømmer ikke andre lenger… Og folk reagerer på meg akkurat på den samme måten, og jeg tror de fornemmer dette (ved meg)… Jeg er svært åpen når det gjelder å vise følelsene mine. (Har det alltid vært slik?) Nei. Jeg var slik overfor barna mine… Men etter at jeg hadde denne opplevelsen, omfavner jeg alle jeg møter. Det er helt naturlig for meg å gjøre det som et uttrykk for kjærlighet. Slik er det blitt for meg.” – Denne damen brukte de fem siste årene av sitt liv til frivillig arbeid som sosialarbeider.

“Min glede bunner i å se et annet menneske smile. Jeg har også lagt merke til at jeg mer enn før søker kroppskontakt med andre mennesker… Jeg har inntrykk av at det får folk til å føle seg mer vel til mote. Hver gang det oppstår et problem i familien, er det meg folk henvender seg til… Jeg har mer innsikt når det gjelder andre mennesker nå… Jeg mister nesten aldri besinnelsen lenger. Jeg kan se smerten i andre menneskers øyne. Man sårer ofte andre mennesker fordi man ikke forstår… Det viktigste vi har, er vårt forhold til andre mennesker. Alt dreier seg om omsorg og medfølelse og kjærlighet til våre medmennesker… Kjærlighet er svaret. Det er svaret på alt.” – Denne kvinnen skulle begynne å arbeide ulønnet på et pleiehjem i nabolaget. Det er ikke unntaksvis at NDO-ere ønsker å hjelpe andre mennesker. Det er snarere regelen. “Mitt mål i livet er å hjelpe andre” kan nærmest stå som motto for mange NDO-ere.

NDO-ere forandrer seg på mange andre måter også bl.a. blir de mindre opptatt av status i forhold til andre mennesker, mindre materialistiske:

“Jeg tror jeg var et temmelig overfladisk menneske som slet vettet av meg for å behage andre og for å bli akseptert og likt. Nå bryr jeg meg ikke en døyt om den slags. Det er faktisk en vidunderlig følelse…”

– “I en alder av 49 og et halvt år begynner jeg å innse at Gud ikke ville at jeg skulle arbeide som fagpsykolog, forlange store honorarer og sette vanskelige ord på folks mentale tilstand mens jeg stadig fikk høyere tanker om min egen betydningsfullhet. Han har gjort meg til en fakkel slik at jeg kan spre lys der jeg kommer. Han har gitt meg evnen til å fortelle hvem jeg er og hva jeg vet om Guds godhet… Han har gjort meg mer menneskelig i min forståelse av andres problemer.”

– “Min interesse for materiell rikdom og trang til å eie ble erstattet med en streben etter åndelig innsikt og et lidenskapelig ønske om å se en bedre verden.”

Forvandlingen etter en NDO varer livet ut:

“Noe annet som forbløffer meg, er at denne opplevelsen ikke bare har preg av et minne som gradvis blekner og forsvinner. Nei, det er noe som liksom vokser hele tiden. Den gir råd og vink. så forsøker du å følge disse rådene, og det viser seg at de er fremragende. De gjør livet ditt langt bedre og rikere.”

Enkelte NDO’ere mener opplevelsene deres er Guds gave til menneskene i vår tid. De har fått et mål å utrette, et spesielt kall:

“Jeg tror vi alle har hatt denne opplevelsen av en bestemt grunn. Det er noe vi må utrette. Vi fikk et spesielt kall. Jeg tror absolutt at det dreier seg om et kall. Jeg tror Gud vet hva han gjør, men vi vet det ikke, så denne gaven aksepteres uten at det stilles noen spørsmål. Men for oss tror jeg at det er et mål, og hvis du vil vite hvorfor, tror jeg det består i at Gud har kalt deg til å gjøre noe, og at du er nødt til å vokse som menneske… Og jeg vet at Gud har stått i sentrum for min tilværelse helt siden jeg hadde denne opplevelsen.”

En NDO-er beskrev møte med lyset slik: (18)

“… Det var aksepterende. Det var tilgivende. Det var absolutt ikke dømmende. Det ga meg en følelse av total sikkerhet som jeg aldri har opplevd maken til. Jeg satte uendelig stor pris på det. Det var fullkommenhet. Det var absolutt, betingelsesløs kjærlighet…”

Til slutt vil jeg ta med tre beskrivelser fra mennesker som har hatt en NDO med deres egne ord:
(19) “Da jeg kom dit hvor lyset hadde sitt utspring, kunne jeg se inn. Jeg kan ikke beskrive med vanlige ord den følelsen jeg fikk ved det synet som møtte meg. Det var en gigantisk, uendelig verden av ro, kjærlighet, energi og skjønnhet. Menneskelivet fortonte seg uvirkelig sammenlignet med dette. Men samtidig understreket det hvor viktig livet var og også at døden var en inngang til et bedre, annerledes liv. Alt var skjønnhet, alt var meningsfylt eksistens. Universets hele energi var samlet på et umåtelig sted.”

 (20) “Ved siden av meg var en skapning med et praktfullt utseende. Jeg kunne ikke se noen konkret form, men snarere en lysutstråling som falt på alt omkring meg og som snakket med en stemme fylt av den sterkeste ømhet man kan forestille seg. Da denne kjærlige, men mektige skapningen snakket til meg, erkjente jeg dype sannheter som ligger langt hinsides mine evner til å forklare det.

Jeg forstod livet og døden, og øyeblikkelig ble det slutt på enhver redsel jeg måtte ha hatt. Det var en totalitet, en helhet over erkjennelsen av at jeg kunne fortsette å oppleve og at det absolutt ikke fantes noen grunn til at jeg skulle fortsette min paniske kamp for å eksistere.

Idet som virket som en uendelig lang tid, opplevde jeg dette nærværet. Denne lysets skapning, ren, mektig, altomfattende, var uten form, og store bevissthetsbølger strømmet inn i meg og mitt sinn.

Da jeg tok imot disse åpenbaringene, visste jeg at de var nettopp det. Det spilte selvfølgelig ingen rolle om man var levende eller død – alt var så tindrende klart. Alt var preget av fullstendig tillit og en dypere forståelse av hva disse ordene innebar.

Det var som om de store sannhetene åpenbarte seg for meg. Tankebølger – ideer som var større og renere enn jeg noen gang hadde forestilt meg dem, kom til meg. Med den største selvfølgelighet åpenbarte klare tanker seg for meg i uavkortet helhet, men ikke i noen logisk rekkefølge. Jeg som var i dette praktfulle nærvær, forsto det alt sammen. Jeg forstod at bevissthet er liv.

Vi skal gjennomleve mangt og mye, men denne bevisstheten som vi vet ligger bak personligheten vår, skal fortsette. Nå visste jeg at hensikten med livet ikke avhenger av meg. Livet har sin egen hensikt. Jeg forstod at livets strøm vil fortsette akkurat som jeg skal fortsette å være til. Et nytt alvor kom inn i min tilværelse.

Da dette skjedde, merket jeg en sterk følelsesintensitet som om lyset som omga denne skapningen flommet over meg og trengte inn i alle deler av meg.

Da jeg absorberte energien, merket jeg det jeg bare kan beskrive som lykksalighet. Det er et så enkelt ord, men følelsen var dynamisk, himmelstormende, praktfull, ekspansiv, ekstatisk- lykksalighet. Den virvlet rundt meg, kom inn i brystet mitt og flommet gjennom meg, og jeg ble fylt av kjærlighet og bevissthet i uant tid.”

–  (21) “Jeg var ikke klar over noe av det som foregikk i rommet fordi stedet der jeg var og det jeg opplevde ikke var av denne verden. Det siste jeg husker, var at jeg ba til Gud. (Denne mannen hadde vært ateist gjennom mesteparten av sitt liv.) Så begynte en annen bevissthet langsomt å manifestere seg. Det kan ha skjedd i løpet av sekunder, minutter, år eller til og med en evighet.

Til å begynne med ble jeg klar over vakre farger – alle regnbuens farger. De ble forsterket i krystaller og strålte klart i alle retninger. Det var som om alt dette lyset kom mot meg gjennom en prisme laget av en ren og vakker diamant, og samtidig var det som om jeg befant meg midt inne i denne diamanten. Jeg stod i en himmelsk blomstereng. Det var et annet sted, i en annen tid og kanskje var det til og med i et annet univers. Men det dreide seg absolutt om en helt annen bevissthet – pulserende og mer levende enn den jeg hadde kjent i mitt jordiske liv. Ørene mine ble fylt av en musikk så vakker at ingen komponist vil kunne skape noe tilsvarende. Jeg var heller ikke av denne verden. Musikken var beroligende, mild og varm og kom på en måte fra en kilde langt inne i meg.

Alt som skjedde meg mens jeg befant meg i denne bevissthetstilstanden, var langt hinsides noe av det jeg tidligere hadde opplevd, men samtidig var det kjent, som om jeg alltid hadde visst at dette fantes. Når jeg skal forsøke å beskrive noe så vakkert, blir jeg den dag i dag stum av ærefrykt. Det finnes ingen ord på noe språk som kan beskrive noe så storslagent. Selv de største litterære verker av menn og kvinner som har vært så heldige å få oppleve denne lykksaligheten, makter bare å gjengi en blek skygge av denne prakten. Jeg vet ikke hvor jeg var, og jeg hadde mistet fornemmelsen av å ha en fysisk eksistens på jorden. Vennene mine, familien og slektningene var borte. Jeg befant meg i en tilstand av ren bevissthet, for en sublim bevissthet dette var! Det var som å bli gjenfødt til en annen, høyere livsform.

Da mine sanser utvidet seg, ble jeg klar over farger som lå langt utenfor regnbuespekteret som menneskeøyet kjenner. Mitt sanseapparat virket rundt meg i en 360 graders omkrets. Det var som om jeg stod i midten av en lotusblomst som utfoldet sin skjønnhet omkring meg i alle retninger. Jeg fornemmet at jeg var midt i en tunnel. Jeg svevet nærmere og nærmere et lys i den andre enden. Langt unna så jeg noe som jeg, med det begrensede språket jeg har til rådighet, bare kan beskrive som to sirkler. Midt i den ene sirkelen sto den vakreste skapningen som tenkes kan. Det var verken en mann eller en kvinne, men begge deler. Jeg har aldri, verken før eller siden, sett noe så vakkert, kjærlig og rendyrket tiltalende som denne skapningen. En umåtelig, strålende kjærlighet strømmet ut fra den. Et utrolig lys glødet fra hver eneste pore i skapningens ansikt. Lysets farger var praktfulle, pulserende og levende. Lyset strålte utover. Det var glitrende hvitt blandet med noe jeg bare kan beskrive som en gyllen nyanse. En intens følelse av glede og ærefrykt fylte meg. Jeg ble oppslukt av en absolutt uutsigelig kjærlighet. Jeg hadde en overveldende følelse av at jeg befant meg i nærheten av livets kilde og kanskje til og med i nærheten av min skaper. Til tross for denne enorme ærefrykten dette ga, følte jeg at jeg kjente denne skapningen svært godt. Av hele mitt hjerte ønsket jeg å omfavne den og bli ett med den, for selv om dette verken var min mor eller min far, var det begge deler.

Den andre sirkelen omga den første. I denne sirkelen la jeg merke til seks skimrende, perlemoraktige punkter som utvidet seg og åpnet seg som kronbladene på en blomst mot solen. Dette var levende vesener. Fargene var strålende vakre og tiltrekkende, og jeg følte meg så nær dem at jeg holdt på å miste pusten. Bakenfor disse punktene la jeg merke til et kraftig, strålende, skinnende hvitt lys. Det fylte hele min bevissthet. Det strømmet gjennom denne praktfulle scenen som en sol som stiger opp i horisonten og et slør trekkes til side. Dette praktfulle lyset strømmet liksom gjennom klare krystaller.

Jeg fikk inntrykk av at det kom fra selve senteret i bevisstheten jeg befant meg i og skinte utover i alle retninger mot universets uendelighet. Jeg ble klar over at det var en del av alle levende ting og at alle levende ting samtidig var en del av det. Jeg visste at det var allmektig, at det sto for umåtelig, guddommelig kjærlighet. Det var som om hjertet mitt ville sprenge seg ut av kroppen min og nærme seg det. Det var nesten som om jeg hadde truffet min skaper. Selv om lyset virket mange tusen ganger sterkere enn det klareste solskinn, gjorde det ikke noe å stirre rett inn i det. Det eneste jeg følte trang til, var å oppleve mer og mer av det og å bli badet i det i all fremtid.”

REFERANSER (disse bøkene nevnt nedenfor kan mest sannsynlig leses på Nasjonalbibliotekets sider: https://www.nb.no/search?mediatype=b%C3%B8ker)
1. på rett vei mot OMEGA: Kenneth Ring.
2. Nær døden-opplevelser. Michael B. Sabom. Side 25.
3. Nær døden-opplevelser. Michael B. Sabom. Side 30.
4. OMNI. Høsten 1995. Side 66.
5. Transformed by the Light: Melvin Morse. Side VIII.
6. Livet etter livet. Raymond A. Moody. Side 92.
7. Livet etter livet. Raymond A. Moody. Side 80.
8. Livets Speil. Rune Amundsen. Side 93.
9. på rett vei mot OMEGA. Kenneth Ring. Side 108.
10. Lyset bortenfor. Raymond A. Moody. Side 125.
11. Nær døden-opplevelser. Michael B. Sabom. Side 32.
12. Lyset bortenfor. Raymond A. Moody. Side 142.
13. på rett vei mot OMEGA. Kenneth Ring. Side 176.
14. på rett vei mot OMEGA. Kenneth Ring. Side 173,170,174.
15. Lyset bortenfor. Raymond A. Moody. Side 44.
16. Lyset bortenfor. Raymond A. Moody. Side 37.
17. på rett vei mot OMEGA. Kenneth Ring. Kapittel 5. Side 140.
18. på rett vei mot OMEGA: Kenneth Ring. Side 118.
19. på rett vei mot OMEGA. Kenneth Ring. Side 62.
20. på rett vei mot OMEGA. Kenneth Ring. Side 86.
21. på rett vei mot OMEGA. Kenneth Ring. Side 73.

Oppdatert 2018:

Noen nyere bøker utkommet på norsk om fenomenet:

Døden gav meg livet av Anita Moorjani www.anitamoorjani.com
En sterk historie som også sier noe om meningen med livet samt gir oss et innblikk i hennes prosess fra sykdom til helbredelse.

Himmelen finnes av Eben Alexander www.ebenalexander.com
Som nevrokirurg baserte han seg på vitenskapen og trodde at nær-døden opplevelser kun var fantasi. Etter syv dager i koma kunne han fortelle en annen og fantastisk historie.

Vekket av døden av Rajiv Parti www.dyingtowakeup.com

Noen linker:
IANDS (www.iands.org)
Den internasjonale organisasjonen for nær døden opplevelser. (Det eksisterer også en norsk/nordisk avdeling til denne organisasjonen)

Raymond A. Moody (www.lifeafterlife.com)
Forfatter til flere bøker, bl.a. den banebrytende boken Life after Life.

Kevin Williams (www.near-death.com)
Hjemmesiden til en nær døden etterforsker. Masse artikler.

The Website of P.M.H. Atwater (www.cinemind.com/atwater)
Nær døden overlevende og etterforsker. Intuitiv rådgiver og visjonær forfatter.

www.ndestories.org

www.carolbowman.com

www.jimbtucker.com

FELLES LØSNINGER I ALLE LAND

FELLES LØSNINGER I ALLE LAND

Denne artikkelen er fra boken Morgendagens Gud (s. 221-225).

NASJONALT KONTOR FOR FELLES LØSNINGER I ALLE LAND

Neale: Jeg er fortsatt ikke kommet til det jeg tror vil bli den største og mest dyptgående forandringen vi vil få i våre verdensomspennende politiske og statlige systemer.

Og hva er det?

Opprettelsen av departementer på hvert styringsnivå, som fokuserer på å skape fred og spre informasjon om hva som fungerer med henblikk på å skape det best mulige for menneskeheten på hvert felt av menneskelig aktivitet.

La oss ta en titt på den siste ideen først. Til dags dato har tanken om felles løsninger ikke fått mye oppmerksomhet fra menneskenes maktstrukturer. Strålende løsninger på noen av våre mest enerverende problemer blir funnet hele tiden, mange av dem blir faktisk satt i verk og fungerer effektivt på grunnplanet nå – men ingen kjenner til dem. Resultatet er at vi kontinuerlig må ”finne opp hjulet” fra sted til sted, over hele verden.

Nesten ethvert menneskelig problem er blitt løst et eller annet sted. Men det å dele de løsningene som er skapt av våre mest kreative hjerner, er noe menneskeslekten ikke på langt nær gjør på det nivået den har mulighet til. Den enkle anvendelsen av allerede eksisterende teknologi ville gjøre det mulig for menneskene å kartlegge funksjonelle strategier for å møte så godt som alle utfordringer.

Hva kan problemet være? Å få skapt det best mulige utdanningsprogrammet – bedre enn noe som nå blir tilbudt nesten overalt på jorden? Det er allerede gjort. Å finne en måte å finansiere nyetablerte småbedrifter på, særlig de som drives av kvinner og minoritetsgrupper, og de som har liten tilgang til entreprenørfond? Det er allerede gjort. Å sørge for helsetilbud til alle på en rimelig og effektiv måte? Det er allerede blitt gjort. Å få slutt på at en person sulter uansett vedkommendes betalingsevne? Det er allerede blitt gjort.

Hva er så utfordringen egentlig? Å kurere de frykteligste sykdommene vi kjenner til? Gjort. Å styre oss selv på en måte som gir høy livskvalitet, like muligheter og maksimal uttrykksfrihet for alle? Menneskene har allerede gjort det. Å redusere kriminaliteten ved å rydde opp i gettoer og forvandle arnestedene for kriminell atferd ved å skape nytt håp og reelle muligheter i potensielle kriminelles liv? Menneskene har allerede gjort det. Vi vet hvordan vi skal gjøre det.

Listen over onder er endeløs, og listen over de løsningene vi har funnet, er like lang. Problemet er ikke at vi har mislyktes i å finne løsninger, problemet ligger i at de ikke er gjort allment tilgjengelig – og i forbløffende mange tilfeller vet vi ikke engang om dem.

Hos menneskene vet ikke den ene hånden hva den andre gjør. Enda verre er det at vi faktisk kjenner til en løsning, men med den spinkleste begrunnelse mener vi at vi ikke kan sette den i verk. Og hva er denne begrunnelsen? Vi har ikke råd til det!

Vår økonomiske modell de fleste steder på denne kloden er slik at med mindre vi kan profittere økonomisk på noe, kan vi ikke få oss til å mønstre tilstrekkelig med ressurser for å løse våre vanskeligste problemer.

Dette er grunnen til at folk inntil ganske nylig har dødd over hele planeten fordi de ikke kunne få spesielle medisiner – fordi de prisene legemiddelselskapene forlangte for medikamentene, gjorde at de lå utenfor rekkevidde for de fattigste. De samme selskapene prøvde intenst å forhindre at kopipreparater som inneholdt de samme formlene, ble introdusert på det lokale markedet, de ville at deres egne produkter skulle være de eneste som var tilgjengelige.

Men i vår verden er tilgangen til alle undrene og miraklene som utrettes av moderne medisin, stort sett et pengespørsmål, et spørsmål om hvor mye man må bruke på slike ting som livskvalitet og overlevelse.

Dette behovet for å tjene penger før hjelp og ressurser blir gjort tilgjengelige, er noe av det første som vil bli forandret når dere tar imot morgendagens Gud og den nye åndeligheten, for dere kommer til å forstå at det ikke støtter eller opprettholder livet, men skaper hindringer for det.

Dette er en helt annen diskusjon.

Ja, og akkurat nå vil jeg gjerne høre mer om denne tanken om ”felles løsninger”.

Etter min oppfatning er det først når vi ser andres problemer som våre problemer, og andres utfordringer som våre utfordringer –

– en etikk som er akkurat det den nye åndeligheten vil gi opphav til –

– vi vil se fordelen med å etablere et nasjonalt kontor for felles løsninger i alle land på jorden. Det er forunderlig at vi ikke har gjort det før.

Disse kontorene skal naturligvis ha dataforbindelse, og vil gi aktuelle opplysninger om hva som fungerer på hvert eneste sted på kloden, når menneskene omsider kollektivt griper tak i sine mest presserende problemer og mest avskrekkende utfordringer. Det ville innebære en overvåkning av eksperimenter og dristige tiltak, og at man umiddelbart sprer nyheten om en hvilket som helst foretagende som prøvde å finne løsninger gjennom nytenkning, uansett om det lyktes eller ikke.

En slik felles database ville drastisk forkorte læringskurven til våre samfunn og fellesskap, til våre kunnskapssentre og institusjoner, til våre kampgrupper og regjeringsorganer i vår streben etter å skape et bedre liv for alle. Og jeg mener for alle – ikke bare for de velbeslåtte og heldig stilte.

Disse tankene er ikke mine, de kommer fra slike kreative kulturpersonligheter som Duane Elgin, Hazel Henderson, Jean Houston, Barbara Marx Hubbard, Eleanor LeCain, Jack Reed og mange flere.

Akkurat som alle klodens forsvarsdepartementer nå holder øye med urosentre og farlige soner og konfliktområder over hele verden, ville også kontoret for felles løsninger kunne holde øye med prosjekter og programmer og identifisere ”løsningssoner” der en person eller organisasjon har funnet frem til en virkelig betydningsfull nyvinning som kan eksporteres andre steder og bli brukt effektivt.

Og akkurat som hæren har sine digre veggkart og sine databilder som forteller oss nøyaktig hvor det er reell eller potensiell turbulens, ville også et fredsdepartement ha like avanserte hjelpemidler til å peke ut steder der det er reell eller potensiell ro – med informasjon om hvorfor og hvordan det har kommet i stand.

Tanken om et ”fredsrom” ble første gang lagt frem av Barbara Marx Hubbard på Democratic National Convention i USA i 1984. Hun antydet at vi trenger en ny sosial funksjon som kan ”lete etter, kartlegge, forbinde og bekjentgjøre det som fungerer i USA og i verden”.

Nå har Barbaras stiftelse Foundation for Conscious Evolution skapt sin egen ”versjon“ av dette oppsporingssystemet. Det heter Synergy Center og er tilgjengelig på internettadressen Evolve.org. ”Så vidt jeg vet,” sier Barbara, ”er Evolve det første forsøket på å tilby et sted der man kan identifisere og koble sammen løsninger og nyvinninger på alle felter, som kan bidra til et systemskifte på veien til et nytt samfunn. Det er fortsatt på fosterstadiet, naturligvis.”

Dette er herlige, oppfinnsomme tanker fra herlige, oppfinnsomme mennesker. Og det som er sikkert, er at mange flere forslag vil bli lagt frem av mange flere mennesker når den nye åndeligheten blir mottatt i deres kultur. Og ja, det vil forandre politikken for all fremtid.

Snart kommer dagen da menneskene ikke lenger vil bifalle eller tolerere de politiske mekanismene, manøvrene, intrigene og manipulasjonene som er nåtidens virkelighet.

REVOLUSJON INNEN UTDANNELSEN

REVOLUSJON INNEN UTDANNELSEN

Dette er et utdrag fra kapittel 9 i boken Himmelske samtaler bok 2 av Neale Donald Walsch.Teksten i fet skrift er Walsch sin.


Ja, nå er jeg klar til å gå videre. Du lovet å snakke om noen av de større aspektene ved livet på Jorden, og jeg har hatt lyst til å snakke mer om dette helt siden kommentarene dine om USA.

Det er bra. Jeg har lyst til å la Bok 2 ta for seg noen av de store problemene Jorden står overfor. Og det er ikke noe viktigere tema enn utdannelsen av barna deres.

Vi gjør ikke det særlig bra, eller hva… Det hørtes slik på måten du sa det på.

Alt er naturligvis relativt. Relativt i forhold til det du sier dere forsøker å gjøre, nei, dere gjør det ikke bra.

Alt jeg sier her, alt jeg har tatt med i denne diskusjonen til nå og har sørget for å få med i dette dokumentet, må settes i den sammenhengen. Jeg dømmer ikke «galt» eller «riktig», «godt» eller «ondt». Jeg merker meg bare forholdet mellom det du sier dere forsøker å gjøre, og hva dere faktisk gjør.

Jeg skjønner det.

Jeg vet at du sier det, men den tid kan komme – kanskje før denne samtalen er slutt – at du vil anklage meg for å være fordømmende.

Jeg ville aldri anklage deg for det. Jeg vet bedre enn som så.

«Å vite bedre enn som så», har ikke hindret menneskene i å kalle meg en fordømmende Gud tidligere.

Ikke jeg.

Vi får se.

Du ville snakke om utdannelse.

Ja, gjerne. Jeg har merket meg at de fleste av dere har mis­forstått meningen, formålet og nytten av utdannelse, for ikke å snakke om måten å legge den opp på.

Det var litt av en salve. Du må forklare nærmere.

De fleste mennesker har bestemt at meningen og formålet med utdannelse er å formidle kunnskap – at det å utdanne noen, er å overlevere kunnskap – generelt sett den oppsam­lede kunnskap om familien, klanen, stammen, samfunnet, nasjonen og verden.

Likevel har utdannelse lite med kunnskap å gjøre.

Å? Har jeg ikke forstått noe?

Helt klart ikke.

Hva handler det da om?

Visdom.

Visdom.

Ja.

Jeg gir opp. Hva er forskjellen?

Visdom er kunnskap i praksis.

Betyr det at vi ikke skal gi barna våre kunnskap? Vil du at vi skal prøve å gi dem visdom i stedet?

For det første, ikke «prøv» å gjøre noe som helst. Gjør det. For det andre, ikke fortreng kunnskap for å finne visdom. Det kan bli katastrofalt. På den annen side, ikke fortreng visdom for å finne kunnskap. Det kan også bli katastrofalt. Det vil ta livet av all utdannelse. På Jorden er det i ferd med å skje.

Fortrenger vi visdom til fordel for kunnskap?

I de fleste tilfeller, ja.

Hvordan gjør vi dette?

Dere lærer barna deres hva de skal tenke i stedet for hvor­dan.

Kan du forklare nærmere?

Selvfølgelig. Når dere overleverer kunnskap til barna, fortel­ler dere dem hva de skal tenke. Det betyr at dere forteller dem hvilke kunnskapskrav som stilles dem, hva dere vil ha dem til å tro er sant.

Når dere tilfører barn visdom, forteller dere dem ikke hva dere forventer at de skal vite, eller hva som er sant, men hvordan de skal finne sine egne sannheter.

Men ingen visdom uten kunnskap.

Enig. Det er derfor jeg sier at du kan ikke fortrenge kunn­skap for å finne visdom. En del grunnleggende kunnskap må overleveres fra en generasjon til den neste. Utvilsomt. Men så liten kunnskap som mulig. Jo mindre, desto bedre.

La barnet oppdage selv. For du skal vite: Kunnskap kan tapes. Visdom blir aldri glemt.

Vil du at skolene skal undervise så lite som mulig?

Skolene burde vektlegge på en annen måte. Akkurat nå er fokus sterkt rettet mot kunnskap, og det er lite oppmerk­somhet som vies visdom. Mange foreldre betrakter under­visning i kritisk tenkning, problemløsning og logikk for tru­ende. De vil ikke ha slik undervisning. Det kan de sikkert få til, hvis de ønsker å beskytte sin livsstil. For det er svært sannsynlig at barn som får lov til å utvikle sin egen kritiske tankeprosess, gir slipp på sine foreldres moral, normer og livsstil.

For å beskytte menneskets livsstil, har dere bygget et utdannelse system som baserer seg på å utvikle et barns hukommelse, ikke dets muligheter. Barn læres opp til å huske fakta og fiksjon – fiksjon som alle samfunn har skapt om seg selv – i stedet for å få mulighetene til å oppdage og skape sine egne sannheter.

Undervisningsopplegg som går ut på å la barn utvikle sine naturlige muligheter og evner fremfor hukommelsen, blir latterliggjort av dem som tror de vet hva barn trenger å lære. Til tross for dette har den kunnskap dere har gitt barna, ført dere ut i mer uvitenhet, ikke fjernet den.

Mmm. Skolene våre underviser ikke i fiksjon. De underviser i fakta.

Nå lyver du for deg selv, akkurat som dere lyver for barna deres.

Lyver vi for barna?

Selvfølgelig gjør dere det. Ta frem en hvilken som helst his­toriebok og få det bekreftet. Historien skrives av folk som ønsker at barn skal se verden fra et bestemt synspunkt. Alle forsøk på å se historiske hendelser i et bredere perspektiv, blir frest mot og kalt «revisjonistisk». Dere ønsker ikke å fortelle barna om fortiden, i frykt for at de skal se dere som dere virkelig er.

Størstedelen av historien deres er sprunget ut fra det seg­mentet i samfunnet som dere kaller hvite, anglosaksiske, protestantiske menn. Når kvinner, svarte eller andre minori­teter sier: «Hei, vent litt. Det var ikke slik det hendte. Dere har hoppet over en stor del her,» viker dere unna og brøler og forlangt at «revisjonistene» skal holde opp med forsø­kene på å forandre lærebøkene. Dere vil ikke at barna skal vite hvordan det virkelig skjedde. Dere vil at de skal vite hvordan dere rettferdiggjør at det skjedde, ut fra deres syns­vinkel. Vil du ha et eksempel?

Ja takk.

I USA får ikke barna undervisning i alt de burde vite når det gjelder nasjonens beslutning om å slippe atombomber over to japanske byer, noe som drepte og ødela hundre tusener av mennesker. Dere foretrekker å servere dem fakta, slik dere selv ser dem – og slik dere vil at barna skal se dem.

Hvis noen forsøker å sette dette synspunktet opp mot andres – i dette tilfellet japanernes – hyler dere i avmektig raseri, spretter opp og ned og truer med at skolene ikke engang bør forsøke å tenke på å presentere en slik fremstil­ling av noe så historisk viktig. På den måten underviser dere ikke i historie, men i politikk.

Historie skal forestille å være en nøyaktig oppsummering av hva som faktisk skjedde. Politikk handler aldri om det som faktisk skjedde. Politikk er alltid et synspunkt på hva som skjedde.

Historie avslører, politikk rettferdiggjør. Historie avdek­ker, forteller alt. Politikk tilslører, viser bare én side av saken.

Politikere hater sann historie. Og sann historie forteller ikke så mye positivt om politikerne heller.

Slik er dere kledd i keiserens nye klær, for barna vil til sist gjennomskue dere. Barn som er lært opp til å tenke kritisk, ser på historiefremstillingen deres og sier: «Jøss, som mine foreldre og de gamle har bedratt seg selv.» Dette tåler dere ikke, så banker dere det ut av dem med spanskrør. Dere ønsker ikke at barna skal kjenne de mest grunnleggende fakta. Dere vil ha dem til å godta deres fakta.

Nå tror jeg du overdriver litt. Du tøyer dette argumentet i lengste laget.

Gjør jeg? De fleste i ditt samfunn vil ikke engang at barna skal ha den mest grunnleggende faktakunnskap om livet. Enkelte gikk helt i spinn da skolene rett og slett begynte å undervise i kroppslære. Nå er det krefter i gang for at dere ikke skal fortelle barn hvordan AIDS smitter, eller hvordan man skal unngå å bli smittet. Med mindre du forteller dem hvordan de skal unngå AIDS ut fra en bestemt synsvinkel. Da er det i orden. Men rett og slett å gi dem fakta på bordet og la dem vurdere selv? Aldri i livet!

Barn er ikke modne nok til å avgjøre disse tingene. De må ha skikkelig veiledning.

Har du sett på verden rundt deg i det siste?

Hvordan det?

Slik ga mennesket barna veiledning tidligere.

Nei, slik villedet vi dem. Hvis verden i dag er råtten, og det er den på mange måter, skyldes ikke det at vi har forsøkt å overle­vere våre barn gamle verdier, men fordi vi har tillatt at de fikk lære alt dette «nye» vis-vaset!

Og dette tror du virkelig på?

Ja, tenk jeg gjør det! Dette tror jeg på! Hvis vi bare hadde holdt oss til å lære barna å lese, skrive og regne fremfor å fore dem med all denne forsøplende «kritiske tenkningen», ville vi hatt det mye bedre i dag. Hvis vi holdt seksualundervisningen uten­for klasserommet og innenfor hjemmets fire vegger hvor den hører hjemme, hadde vi sluppet gravide tenåringer og enslige mødre på 17 som søker sosialhjelp. Hvis vi forlangte at ungdommen levde etter våre moralnormer, fremfor å la dem løpe av sted og lage sine egne, ville ikke vår sterke, levende nasjon falt sammen til en ynkelig etterligning av seg selv.

Jeg skjønner.

Og en ting til. Stå ikke der og fortell meg at vi plutselig skal se på det vi gjorde i Hiroshima og Nagasaki som «feil». Vi stanset krigen, for guds skyld! Vi reddet tusener av menneskeliv. På begge sider. Det var krigens pris. Ingen likte denne beslut­ningen, men det måtte gjøres.

Jeg skjønner.

Du skjønner, ja. Du er akkurat som de andre røde kommunis­tene. Du vil ha oss til å revidere historien, det er greitt. Du vil at vi skal revidere oss rakt ut av tilværelsen. Så får liberalerne det endelig som de vil; ta over verden; skape deres dekadente ver­den; omfordele godene. All makt til folket og alt det sprøytet. Rent bortsett fra at det aldri har ført til noe godt. Det vi trenger, er å gå tilbake til det som var; til våre forfedres verdier. Det er det som skal til!

Ferdig nå?

Ja, jeg er ferdig. Hva synes du om det jeg sa?

Ganske bra. Det var virkelig bra.

Ja, når du har opptrådt i radio noen år, kommer det av seg selv.

Det er slik folk på Jorden tenker, ikke sant?

Det er det, ja. Og ikke bare i Amerika. Jeg mener, du kan ta et hvilket som helst land, en hvilken som helst militær operasjon fra et hvilket som helst land til en hvilken som helst tid i histo­rien. Det spiller ingen rolle. Alle tror de har rett. Alle vet at den andre parten tar feil. Glem Hiroshima. Ta Berlin i stedet. Eller Bosnia.

Alle vet at det er de gamle verdiene som betyr noe. Alle vet at verden går til helvete. Ikke bare Amerika. Overalt. Det lengtes og ropes etter å vende tilbake til de gamle verdier, å vende til­bake til nasjonalisme overalt på Jorden.

Jeg vet det.

Og det jeg nå har prøvd, er å forsøke å uttrykke den følelsen, den bekymringen, det raseriet.

Du gjorde det bra. Jeg ble nesten overbevist.

Gjorde du? Hva sier du til dem som virkelig tenker slik som dette?

Jeg sier, tror du virkelig at det var så mye bedre for 30 år siden, 40 år siden, 50 år siden? Jeg sier at hukommelsen har dårlig gangsyn. Dere husker det gode, men ikke det verste. Det er naturlig, det er normalt. Men la dere ikke bedra. ”Tenk kritisk” og ikke bare memorer hva andre vil at du skal huske.

For å holde oss til ditt eksempel, innbiller du deg at det virkelig var nødvendig å slippe atombomben over Hiro­shima? Hva sier amerikanske historikere om de mange rap­portene fra dem som hevder de vet noe mer om det som vir­kelig hendte, de som sier at Japan i fortrolighet hadde sagt at de var villige til å få en slutt på krigen før bomben ble slup­pet? Hvor mye hevnlyst etter overfallet på Pearl Harbor tror du ligger bak beslutningen om å bombe? Og hvis du aksep­terer at det var nødvendig å slippe Hiroshima-bomben, hvorfor var det nødvendig å slippe en bombe til?

Det kan selvfølgelig hende at dine synspunkter er helt rik­tige. Det kan hende at det amerikanske synspunktet virkelig var måten det skjedde på. Men det er ikke poenget med dis­kusjonen. Poenget vårt er at undervisningssystemet ikke åpner for kritisk tenkning rundt disse spørsmålene – og mange andre spørsmål, for den saks skyld.

Kan du forestille deg hva som ville skjedd hvis en lærer i sosial kunnskap eller en historielærer i Iowa stilte klassen disse spørsmålene, og oppmuntret elevene til virkelig å gå i dybden med sine undersøkelser før de trakk sine egne kon­klusjoner?

Det er poenget! Dere vil ikke at ungdommen skal trekke egne konklusjoner. Dere vil at de skal komme frem til de samme konklusjonene som dere selv.

På den måten dømmer dere dem til å gjenta deres egne feil – de feilene dere gjorde som en følge av deres konklusjo­ner.

Men hva med alle disse påstandene om gamle verdier og dagens oppløsning av samfunnsnormene, som så mange snakker om? Hva med den utrolige økningen i fødsler blant tenåringer, eller enslige mødre på sosialstøtte, eller verden som går amok?

Menneskenes verden har gått amok. Det er jeg enig i. Men verden har ikke gått amok på grunn av det dere har latt sko­lene lære barna. Den har gått amok på grunn av alt dere ikke har tillatt dem å undervise i.

Dere har ikke tillatt skolene å lære bort at kjærlighet er det viktigste. Dere har ikke tillatt skolene å snakke om betingelsesløs kjærlighet.

Men det tillater vi ikke engang religionene våre å snakke om.

Det er riktig. Og dere vil ikke tillate at deres etterkommere lærer å sette pris på seg selv og kroppen sin, sin menneske­lighet og sitt vidunderlige seksuelle selv. Og dere vil ikke at barna skal vite at de først og fremst er åndelige vesener som har tatt bolig i en kropp.

I de samfunn som snakker åpent om, diskuterer fritt og som med glede forklarer og opplever seksualitet, finnes det faktisk ingen seksuelle forbrytelser, bare et lite antall uven­tede fødsler, men ingen «uekte» eller uønskede barn. I høyt­stående samfunn er alle fødsler en velsignelse, og det blir tatt godt vare på både mor og barn. Samfunnet vil ikke ha det på noen annen måte.

I samfunn der historien ikke er vridd til den sterkestes og mektigstes rett, blir fortidens feilsteg åpenlyst erkjent og aldri gjentatt, og handlinger som klart er selvdestruktive, får bare lov til å skje en gang.

I samfunn hvor man underviser i kritisk tenkning og pro­blemløsning og kunnskap om livet, i stedet for å memorere opplysninger, blir såkalte «rettferdiggjorte» handlinger i fortiden holdt frem for nærmere granskning. Ingenting blir ukritisk godtatt.

Men hvordan kan det fungere? La oss bruke eksemplet fra annen verdenskrig. Hvordan kan et samfunn som underviser i livsvisdom, fremfor nakne fakta, behandle en historisk hen­delse som Hiroshima?

Lærerne burde beskrive for elevene nøyaktig hva som hendte. De tar med alle fakta – absolutt alle – som førte til at det skjedde. De leter etter historikernes synspunkter på begge sider, idet de vet at enhver sak har mer enn en side. Deretter ber de ikke elevene om å memorere de opplysningene de har fått. De kommer heller med en utfordring. De sier: «Nå har dere hørt alt om det som skjedde. Dere vet alt som skjedde forut og alt som kom etter. Vi har gitt dere så mye informa­sjon om dette temaet som vi har kunnet skaffe til veie. Nå når dere vet alt dette: Hva tror dere vi kan lære av det? Hvis dere skulle ha funnet en løsning på disse problemene som ble løst ved bombing den gangen det skjedde, hva ville dere ha gjort? Kan dere komme på en bedre løsning?»

Ja vel, ja. Det er for lettvint. Alle kan komme med et svar på den måten – være etterpåklok. Alle kan se seg over skulderen og si: «Jeg ville ikke ha gjort det slik.»

Hvorfor gjør dere ikke det, da?

Unnskyld?

Jeg sa, hvorfor gjør dere ikke det, da? Hvorfor har dere ikke sett dere over skulderen og lært av fortiden og handlet annerledes? Jo, det skal jeg si deg. Fordi hvis dere tillater barna å se på deres fortid og analysere den kritisk – ja, til og med forlange at de skal gjøre det som en del av utdannelsen – ja, da risikerer dere at de blir uenige i løsningene deres.

De vil være uenige uansett, forresten. Men dere vil bare ikke ha for mye av det i klasserommene. Så de må trekke ut på gatene. Gjøre hærverk. Brenne BH’er og flagg. De gjør alt for å tiltrekke seg de voksnes oppmerksomhet, for å få dere til å se. Ungdommen skriker til dere: «Det må finnes bedre alternativer!» Likevel hører dere dem ikke. Dere vil ikke høre. Og dere vil i hvert fall ikke ha dem til å tenke kritisk over de opplysningene dere serverer på skolen.

Bare lær det, sier dere. Kom ikke her og fortell oss at det vi har gjort er galt. Dere må begripe at det vi har gjort er rik­tig.

Slik utdanner dere barna deres. Det er det dere kaller utdannelse.

Men det er mange som hevder at det er ungdommen med sine sprø, merkelige, liberale ideer som fører til denne nasjonens undergang. De sender den rett til helvete. Tøyer grensene altfor langt. Ødelegger vår kulturs verdinormer og erstatter dem med gjør-akkurat-hva-du vil, følg-dine-lyster-moral, noe som er en trussel mot hele vår livsstil.

Ungdommen ødelegger faktisk deres livsstil. Det har ung­dom alltid gjort. De voksnes jobb er å oppmuntre til det, ikke hindre dem.

Det er ikke ungdommen som har ødelagt regnskogene. De ber dere holde opp med det. Det er ikke ungdommen som har skapt et tynnere ozonlag. De ber dere holde opp med det. Det er ikke ungdommen som utbytter de fattige i tekstilbransjen over hele verden. De ber dere holde opp med det. Det er ikke ungdommen som beskatter dere til ruin, og bruker pengene på krig og oppbygging av krigsmaskiner. De ber dere holde opp med det. Det er ikke ungdommen som gir blaffen i de svake og undertryktes problemer, som lar hundrevis av mennesker på Jorden dø av sult hver dag når det finnes mat nok til å fø alle. De ber dere holde opp med det.

Det er ikke ungdommen som er involvert i politisk bedrag og manipulasjon. De ber dere holde opp med det. Det er ikke ungdommen som er seksuelt tilbakestående, som skammer seg og føler seg brydd over sine egne kropper, og som overfører skammen og sjenansen til sitt avkom. De ber dere holde opp med det. Det er ikke ungdommen som har skapt verdinormer som sier at ”makt er riktig” og skaper en verden som løser problemene med vold. De ber dere holde opp med det.

Nei de ber ikke – de trygler.

Jamen, det er ungdommen som er voldelig! Unge mennesker danner gjenger og dreper hverandre! Ungdommen gir blaffen i lov og orden – enhver form for orden. Ungdommen driver oss til vanvidd!

Når ungdommens skrik og bønn om å forandre verden ikke blir hørt og aldri blir verdsatt; når de ser at de taper sin sak – at dere får det som dere vil uansett, vil ungdommen som ikke er dum, gjøre det nest beste. Hvis de ikke kan vinne, er de med dere.

Ungdommen oppfører seg som dere. Er de voldelige, skyldes det at dere er voldelige. Er de materialistiske, skyldes det at dere er materialistiske. Hvis de oppfører seg som gale, skyldes det at dere oppfører dere som gale. Hvis de bruker sex for å manipulere, uten ansvar og i skam, er det fordi dere gjør det samme. Den eneste forskjellen på ungdom og eldre, er at ungdommen gjør det de gjør åpenlyst.

Voksne skjuler seg. De voksne tror at ungdommen ikke ser. Likevel ser ungdommen alt. Ingenting kan skjules for dem. De ser de voksnes hykleri, og de forsøker desperat å forandre på det. Når de har prøvd og feilet, ser de at de ikke har noe annet valg enn å gjøre det samme. De tar feil i dette, men de har aldri lært noe annet. De har ikke fått lov til å analysere kritisk det de voksne har utført. De har bare fått lov til å lære det.

Det du lærer selv, pådytter du andre.

Men hvordan skal vi undervise ungdommen?

Først av alt skal dere behandle dem som sjeler. De er sjeler som har tatt bolig i en fysisk kropp. Det er ikke så enkelt for en sjel å gjøre det – ikke så enkelt for en ånd å venne seg til det. Det er så innestengt, så begrensende. Så barnet vil skrike fordi det plutselig blir så begrenset. Hør dette skriket. Forstå det. Og gi barnet ditt så liten følelse av «begrensning» som overhodet mulig.

Deretter skal du vise dem den verden dere har skapt. Vær full av omsorg – og forsiktig med hva du fyller hukommel­sen deres med. Barn husker alt de ser, alt de opplever. Hvor­for klasker dere barna på baken i samme øyeblikk som de blir født? Tror dere virkelig at det er den eneste måten å starte maskineriet deres på? Hvorfor fjerner dere babyen fra moren bare noen minutter etter at det er blitt revet bort fra den eneste livsform det til da har kjent? Kan ikke måling, veiing, vask og stell vente et øyeblikk mens den nyfødte får føle tryggheten og omsorgen fra den som har gitt det liv.

Hvorfor tillater dere at noen av de første inntrykkene et barn får, er et inntrykk av vold? Hvem har sagt at det er bra for barnet? Og hvorfor gjemmer dere bort kjærligheten?

Hvorfor lærer dere barna å skamme seg over kroppen og kroppsfunksjonene ved å skjerme deres egen kropp fra dem, og ved å si at de aldri må berøre seg selv slik at det tilfreds­stiller dem? Hva slags budskap gir dere dem om tilfredsstil­lelse? Hva lærer dere dem om kroppen?

Hvorfor plasserer dere barna på skoler der konkurranse tillates og oppmuntres, der det å være «best» blir «høyest» belønnet, hvor «resultater» blir gradert og det å bevege seg i sitt eget tempo såvidt kan tåles? Hvordan oppfatter et barn dette?

Hvorfor lærer dere ikke barn bevegelse og musikk og om gledene ved kunst og eventyrenes mystikk og livets undre?

Hvorfor vekker dere ikke det som naturlig bor i et barn fremfor å fylle barnet med noe som er unaturlig for det?

Hvorfor lærer dere ikke ungdommen logisk og kritisk tenkning og problemløsing gjennom egen intuisjon og indre viten, fremfor å bruke regler, hukommelsessystemer og kon­klusjoner fastsatt av et samfunn som allerede har bevist at det ikke er i stand til å bevege seg mot en oppvåkning ved disse metodene, men likevel fortsetter å bruke dem?

Til slutt, undervis i tanker, ikke emner.

Skap en ny dagsorden og bygg den rundt tre grunnver­dier:

Bevissthet

Ærlighet

Ansvar

Lær barna disse begrepene fra første stund. Få dem til å gjennomgå grunnverdiene så lenge de lever. La hele under­visningsrnodellen være basert på slike grunnverdier. La all instruksjon springe ut fra dem.

Jeg skjønner ikke hva det betyr.

Det betyr at alt dere lærer bort, skal ha sitt utspring i dette

konseptet.

Det må du forklare. Hvordan kan vi undervise i de grunnleg­gende disipliner lesing, skriving og regning kun basert på dine grunnverdier?

Alle fortellinger, historier og emner som blir tatt opp, burde ha sitt utspring i grunnverdiene. Fra første stund av. Det betyr at det burde være fortellinger om bevissthet, historier som handler om ærlighet og om ansvar. Barna vil bli kjent med verdien av selve grunnverdien.

Stiloppgaver burde på samme måte utgå fra disse grunn­verdiene og det som er beslektet med dem, etter hvert som barnet lærer å uttrykke seg.

Selv regneferdighet kan læres innenfor disse rammene. Aritmetikk og matematikk er ikke abstrakter, men det mest grunnleggende verktøy i universet for levende liv. Undervis­ning i alle matematiske grener burde settes i sammenheng med en videre livserfaring slik at det trekker oppmerksomheten mot og fokuserer på grunnverdiene og de tilhørende verdier.

Hva er disse «tilhørende verdiene»?

For å bruke et uttrykk som er populært i mediabransjen, det er spin offs, det vil si noe som er en naturlig videreføring av grunnverdiene. Hele utdanningsmodellen kan bygges rundt disse spin offs og erstatte fagene i den nåværende modellen, som bygger undervisningen på fakta.

Slik som?

La oss bruke fantasien. Hvilke verdier er viktig for ditt liv?

Tja – kanskje ærlighet, som du har sagt.

Ja, fortsett. Det er en grunnverdi.

Og, la meg se – rettferdighet. Det er viktig for meg.

Bra. Annet?

Å vise respekt for andre. Det er viktig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til å bli en verdinorm.

Fortsett. Bare la tankene strømme på.

Å komme meg videre. Å være tolerant. Ikke såre andre. Se på alle mennesker som likeverdige. Alt dette er noe som jeg håper å kunne lære mine barn.

Fint. Utmerket! Fortsett.

M-m-m… å tro på seg selv. Det er viktig. Og, nå skal vi se – en ting til – jo, å vise verdighet. Ja. Det tror jeg det heter, å vise verdighet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det bedre, men det har å gjøre med måten man lever sitt liv på, måten man respekterer andre og andres livsvalg på.

Dette er bra. Virkelig bra. Nå nærmer du deg. Og det er mange andre slike verdinormer som alle barn må forstå fullt ut hvis de skal utvikle seg og bli hele mennesker. Likevel underviser dere ikke i disse temaene på skolene. Det er de vik­tigste sakene i livet, dette vi nå snakker om. Men dere under­viser ikke i det. Dere underviser ikke i hva det vil si å være ærlig. Dere underviser ikke i hva det vil si å ta ansvar. Dere underviser ikke i hva det betyr å være oppmerksom på andre menneskers følelser og vise respekt for andres valg i livet.

Du sier at det er opp til foreldrene å undervise i disse ting­ene. Men foreldre kan bare formidle videre det som er blitt formidlet dem. Og fedrenes synder går i arv til sønnen. Der­for lærer du hjemme bare det samme som dine foreldre lærte i sine hjem.

Hva så? Hva er galt med det?

Som jeg har sagt om og om igjen, har du sett hvordan verden

ser ut i det siste?

Du maler og maler på det. Du tvinger oss til å se på det. Men alt det er ikke vår feil. Vi kan ikke bebreides hvordan resten av ver­den er.

Det er ikke spørsmål om å bebreide noen, det er et spørsmål om valg. Og hvis dere ikke er ansvarlig for de valgene men­neskeheten har gjort og fortsetter å gjøre, hvem er det da?

Men vi kan ikke ta ansvar for alt!

Jeg sier deg dette: Dere kan ikke forandre på noe før dere er villige til å ta ansvar.

Dere kan ikke fortsette å si, de gjorde det, de gjør det og hvis bare de kunne ordne opp! I en tegneserie laget av Walt Kelly, er det en figur som heter Pogo. Han sa i en sammen­heng følgende uforglemmelige ord: «Vi har møtt fienden, og fienden det er oss.»

Vi har gjentatt de samme feilene i hundrevis av år, ikke sant –

I tusenvis av år, min sønn. Dere har gjort de samme feilene i tusenvis av år. Menneskeheten har ikke utviklet sine grunn­leggende instinkter nevneverdig siden den befant seg på hule­boerstadiet. Likevel blir ethvert forsøk på å forandre på det, møtt med mistro. Enhver utfordring til å se nærmere på verdi­ene deres og kanskje revurdere dem, blir møtt først med frykt og så raseri. Men her kommer i hvert fall et forslag fra meg om hvordan dere kan legge opp undervisning i høyere verdier i skolen. Antakelig fører det oss begge ut på glattisen.

Likevel er det akkurat slik det gjøres i høyt opplyste sam­funn.

Men problemet er at ikke alle mennesker er enige om disse verdinormene og hva de står for. Derfor kan vi ikke undervise i dem. Foreldrene blir helt ville når man forsøker å sette disse tingene på dagsordenen. De sier at du lærer bort «verdiene», og at skolen ikke er rette stedet for slik opplæring.

De tar feil! Enda en gang med utgangspunkt i at dere sier at dere forsøker å gjøre som en gruppe mennesker – nemlig å skape en bedre verden – dere tar feil. Skolen er nettopp ste­det for slik opplæring. Nettopp fordi skolen er beskyttet mot foreldres fordommer. Nettopp fordi skolen er atskilt fra foreldres fastlåste oppfatninger. Dere har sett hva resultatet på Jorden blir når verdinormer går i arv fra foreldre til barn. Jorden er i en tilstand av bare rot.

Dere forstår ikke de mest grunnleggende verdier i et sivi­lisert samfunn.

Dere vet ikke hvordan dere skal løse en konflikt uten vold.

Dere vet ikke hvordan dere skal leve uten frykt.

Dere vet ikke hvordan dere skal handle, bortsett fra til eget beste.

Dere vet ikke hvordan dere skal elske betingelsesløst.

Dette er de grunnleggende – grunnleggende – forståelser, og dere har ikke engang greid å nærme dere en forståelse av dem, enda mindre å bruke dem som et verktøy – etter så mange tusener av år.

Men finnes det en vei ut av dette uføret?

Ja! Gjennom skolene. Den går gjennom utdannelse av ung­dommen! Deres håp ligger i neste generasjon, og den etter der igjen! Men dere må holde opp med å pådytte dem forti­dens metoder. Det har aldri fungert. Det har ikke ført dere dit dere ønsker å være. Derfor blir dere liggende som dere har redd, hvis dere ikke er forsiktige!

stopp nå! Snu! Sett dere sammen og samle tankene. Skap den høyeste visjon av den største visjon dere noen gang har hatt om dere selv som mennesker. Deretter skal dere ta for dere de verdier og konseptene som gjør dere i stand til å skape en slik visjon og undervise i dem i skolene.

Hvorfor ikke ha fag som:

  • Hva er makt?
  • Fredelige konfliktløsninger
  • Hva er et ekte vennskap
  • Personlighet og selvutvikling
  • Samspillet mellom kropp, sjel og ånd
  • Bruk din kreativitet
  • Selverkjennelse og verdsetting av andre
  • Seksuallivets gleder
  • Rettferdighet
  • Toleranse
  • Forskjeller og likheter
  • Etikk og økonomi
  • Kreativ bevissthet og hjernens makt
  • Bevissthet og våkenhet
  • Ærlighet og ansvar
  • Synlighet og gjennomskuelighet
  • Vitenskap og ånd

Mye av det er allerede på undervisningsplanen. Vi kaller det sosialfag.

Jeg snakker ikke om et valgfag noen dager i uken. Jeg snak­ker om hvert av disse emnene som eget fag. Jeg snakker om en total reform av skolenes undervisningsplan. Jeg snakker om en undervisningsplan basert på verdinormer. Nå under­viser dere etter en faktaplan.

Jeg snakker om å fokusere barnas oppmerksomhet på like mye forståelse for de grunnleggende verdier og teorier som de kan bygge sitt eget verdisystem ut fra, som dere bru­ker på opplysninger, fakta og statistikk i dag.

I galaksen og universets høyt utviklede samfunn (som vi skal behandle mer inngående i Bok 3) blir det undervist i livsfilosofi i veldig ung alder. Det dere kaller «fakta», som blir betraktet som mindre viktig i disse samfunnene, det får de undervisning i mye senere.

På Jorden har dere skapt et samfunn der lille Per har lært å lese i førskolen, men han har ikke lært å slutte med å slå broren sin. Og Kari har lært seg multiplikasjonstabellen og å bruke kalkulator på et tidlig stadium, men hun har ikke lært at det ikke finnes noe flaut eller skammelig ved kroppen sin.

Akkurat nå er skolene deres bare opptatt med å finne svar. Det ville vært mye mer formålstjenlig om hovedoppga­ven var å stille spørsmål. Hva betyr ærlighet, ansvar eller rettferdighet? Hva er følgene? Eller for den saks skyld, hva betyr det at 2 + 2 = 4? Hvorfor blir det det? Høyt utviklede samfunn oppmuntrer barna til å oppdage og finne svarene på dette selv.

Men … men det vil føre til kaos!

I motsetning til den ikke-kaotiske tilværelsen dere nå lever?

Ja da, ja da, men det villede til mer kaos.

Jeg foreslår ikke at skolene deres aldri skal dele med barna det dere har lært eller bestemt. Snarere tvert om. Skolene tje­ner elevene når de deler med ungdommen det de gamle har lært, hva de har bestemt og valgt i fortiden. Så kan elevene tenke over hvordan det har virket. Men på skolene nå pre­senterer dere disse fakta for elevene som det som er riktig, mens dere burde presentert det som hva det er: nemlig fakta.

Det som var sant i fortiden, burde ikke være grunnlaget for dagens sannheter. Fakta fra tidligere tider eller hendelser burde alltid og bare være et grunnlag for nye spørsmål. Ver­dien burde alltid være i spørsmålet, ikke i svaret.

Og spørsmålene er alltid de samme: Er dere enig eller uenig i de fakta fra fortiden som vi har vist dere? Hva synes dere selv? Det er alltid nøkkelspørsmålet. Det skal alltid være i fokus. Hva synes dere? Hva synes dere? Hva synes dere?

Selvfølgelig vil et barn ta opp spørsmålet om verdier med foreldrene sine. Foreldre skal fortsatt ha en sterk rolle ­hovedrollen – i barnets verdiskapning. Skolens oppgave og formål skal være å oppmuntre elevene fra de laveste klasse­trinn til avsluttet utdannelse å utforske disse verdiene, lære hvordan de skal brukes, utvide dem, sette dem i system og ­ ja – til og med sette spørsmålstegn ved dem. Foreldre som ikke ønsker at barna skal sette spørsmålstegn ved verdiene, elsker ikke sine barn, men elsker seg selv gjennom sine barn.

Jeg skulle ønske – å, som jeg skulle ønske – at det fantes slike skoler som du nå beskriver!

Det finnes dem som forsøker å nærme seg denne modellen.

Gjør det?

Ja. Les skriftene til en mann som heter Rudolf Steiner. Undersøk hvilke metoder Steinerskolen bruker.

Ja, selvfølgelig, jeg kjenner til disse skolene. Er dette reklame?

Det er en observasjon.

Fordi du visste at jeg kjente til Steinerskolen. Du visste det.

Selvfølgelig visste jeg det. Jeg kjenner til alt du har lært i livet, alt som har brakt deg til dette øyeblikket. Jeg begynte ikke samtalen med deg i begynnelsen av denne boken. Jeg har snakket med deg i årevis, gjennom alle dine assosiasjo­ner og opplevelser.

Mener du at Steinerskolen er best?

Nei. Jeg sier at det er en modell som virker, forutsatt ret­ningen dere ønsker å gå som mennesker, forutsatt det dere hevder å ville gjøre, forutsatt at dere ønsker å være det dere sier. Jeg sier at dette er et eksempel – et av mange eksempler på hvordan utdanning kunne vært lagt opp slik at den foku­serer på «visdom» fremfor enkel «kunnskap» – skjønt det er få slike skoler på jorden og i deres samfunn.

Men jeg verdsetter denne modellen svært høyt. Det er store for­skjeller mellom Steinerskolen og andre skoler. La meg komme med et eksempel. Det er enkelt, men viser tydelig poenget.

På Steinerskolen har elevene samme lærer på alle klassetrinn i den første og grunnleggende læreprosessen. Elevene forholder seg til samme lærer, i stedet for mange forskjellige. Kan du fore­stille deg hvilke bånd som knyttes på denne måten? Ser du ver­dien i det?

Læreren blir like godt kjent med eleven som om det var hans eller hennes eget barn. Barnet utvikler seg til et nivå av tillit og kjærlighet i forhold til læreren, som åpner dører som tradisjo­nelle skoler aldri ville ha drømt om eksisterte. Når disse skole­ årene er kommet til veis ende, begynner læreren forfra igjen med ny første klasse som blir fulgt til veis ende. En engasjert Steinerskole-lærer kan oppsummere hele sin karriere etter å ha

arbeidet med fire, kanskje fem grupper barn. Men vedkom­mende har betydd noe for disse barna, noe som overgår alt det en tradisjonell skole kan tilby.

Denne utdannelsesmodellen anerkjenner og hevder at med­menneskelighet, gjennom de bånd og den kjærlighet som utvik­ler seg innenfor denne modellen, er minst like viktig som de tørre fakta en lærer formidler.

Ja, det er en god modell.

Finnes det andre gode modeller?

Ja, det skjer ting på Jorden når det gjelder utdannelse, men det går veldig langsomt. Selv forsøk på å innføre målorien­terte, spesialiserte fagplaner på privatskoler har møtt enorm motstand. Folk ser det som en trussel, eller som lite effektivt. De vil at elevene skal lære fakta. Det gjenstår mye å gjøre.

Og dette er bare en liten del av den menneskelige erfaring som trenger fornyelse, hvis det stemmer det du sier om at mennesket søker åndelig vekst.

Ja, jeg vil tro at politikken trenger til forandringer også.

Vær du sikker.

Gaiasenteret i Østerdalen

Gaiasenteret i Østerdalen

Fremtidens boform?

Av Henning Jon Grini

På kort tid har ildsjelene og samboerparet John Gursli og Nina Østgaard etablert et senter og snart et bofelleskap i naturskjønne omgivelser nordvest for Alvdal.

I mine øyne er dette et banebrytende og viktig prosjekt. Vi trenger sårt nye måter å leve og bo på og deres planlagte bofellesskap i Alvdal kan vise vei for fremtiden.

Mens jeg holder på med denne artikkelen tar jeg en pause og ser et dokumentarprogram som går på NRK. Dette er en synkronisitet føler jeg siden temaet dreier seg mye om hvordan vi bor og lever i dag. Programmet heter The Swedish Theory of Love og tar for seg det svenske samfunnet som på 70-tallet bestemte seg for at ingen innbyggere i landet skulle være avhengige av noen andre, men være mest mulig selvstendige.

Status i dag er at Sverige er det landet i verden hvor menneskene er mest ensomme. Halvparten bor alene og en av fire dør alene. Det er trist og ubehagelig å se på. De viser bl.a. boligblokker på rekke og rad og hvor lite kontakt menneskene har med hverandre. Jeg tror ikke det er så mye bedre i Norge.

Det er fint at vi er materielt rike i samfunnet vårt her i Norden, men som denne filmen viser har vi glemt hvordan vi skal ta vare på hverandre. Vi er i stedet blitt åndelig fattig, ensomme og på toppen av det hele er vi heller ikke spesielt lykkelige. For å sitere fra filmen; vi har blitt så selvstendige at folk ikke lenger vet hvordan de skal sosialisere seg. Vi har mistet fellesskapsfølelsen og visdommen om at vi alle, mennesker og natur, er sammenknyttet med hverandre på et dypere nivå.

Så ja, vi kan med stor fordel tenke nytt og gjøre ting annerledes. Her kommer Gaiasenteret inn i bildet.

Mange kjenner John Gursli fra reisene han har arrangert rundt om i verden og som han fremdeles gjør, men i de siste årene har han og Nina Østgaard og alle deres støttespillere jobbet iherdig for å skape dette senteret i Østerdalen.

For tiden består Gaiasenteret av et bolighus på 160 kvm, et næringsbygg på 1000 kvm og en tomt på 22 mål. Dette eies i fellesskap etter en vanlig forretningsmodell bestående av et voksende antall aksjonærer og medeiere, for tiden ca. 40 personer.

Her planlegges det 49 runde miljøvennlige hus fordelt på boliger, fritidshus og veksthus. Reguleringsplanen for området ble godkjent i oktober 2016. Alle boliger skal ha sin egen design, selv om mye blir felles som for eksempel det store takvinduet. Runde hus sies å motstå naturkreftene bedre enn dagens tradisjonelle hus. I følge John vil energiene være mer harmoniske i slike runde hus hvilket vil medføre at man får ny energi av det.

To av disse husene er under bygging hvorav John og Nina snart skal flytte inn i et av dem. Husene er produsert i Canada av bedriften Mandela Homes. Gaia Homes AS (som er en del av morselskapet Gaia Holding AS) har fått forhandlerretten i Skandinavia. De kommer med andre ord til å produseres runde hus i Alvdal.

Det er ikke bare hus Gaiasenteret kommer til å drive med i fremtiden, her kommer det til å yngle med aktiviteter og dette foregår allerede:
– Det arrangeres Gaia Sommerfestival med et omfattende program. Den arrangeres andre helgen i august hvert år.
– I det som en gang var en møbelfabrikk har de bl.a. storkjøkken, yogarom, meditasjon og danseplass.
– Det drives kurs, foredrag og konferanser hvor målgruppen er mennesker som søker behandling, vitalisering, påfyll og inspirasjon innenfor temaene kropp, sinn og ånd for kortere og lengre varighet.
– Det går an å leie hytter for overnatting.
– Gaia Smak skal drive med produktutvikling av kortreist økologisk mat. De har også en helt ny gårdsbutikk.

Gaia Travel AS er et annet satsingsområde hvor reisene ut i verden skal videreutvikles. Det som er nytt er at reiser innad i Norge kommer til å bli et eget satsningsområde. Her ønsker man å trekke turister til Norge hvor de kan bo en stund på Gaiasenteret samt oppleve andre deler av landet.

Men tilbake til husene i det de har kalt Gaiagrenda. Målet er å skape et godt fellesskap, noe som har mye å si for livskvaliteten. Det er lagt til rette for å spise i felleskap for de som etablerer seg på stedet. Derfor kommer ikke kjøkkenet i boligene til å være så veldig store. Det vil også bli lagt til rette for utleie av en god del elbiler og hydrogenbiler som kan disponeres av beboerne. Så her trenger man ikke eie egen bil. De snakker også om å bli delvis selvforsynt med strøm. Målet er å leve mest mulig i pakt med naturen. Arkitekturen er basert på organisk design og det gylne snitt.

Erfaring fra andre steder hvor kreative sjeler samles er at det har potensiale til å skape mye flott og spennende. Så det skal bli interessant å følge utviklingen av Gaiasenteret fremover.

Det er alltid utfordrende og krevende å skape noe nytt. Gaiasenteret er allerede en realitet og all ære til de som står bak. De brøyter vei for andre og vil, slik jeg ser det, være en potensiell utmerket modell for hvordan mange vil bo og leve i fremtiden. Da kan vi begynne å bevege oss vekk fra den svenske (og norske) kalde modellen med alt for mange ensomme og ulykkelige mennesker mot et varmere og mer levende fellesskap som er rikere både materielt og åndelig sett.

Gaiaregnskapets tre bunnlinjer:
ØKONOMISK
Vi skal tjene penger og skape arbeidsplasser.
ØKOLOGISK
Vi skal ta vare på naturen.
SOSIAL
Vi skal ta vare på hverandre og skape en møteplass for innovasjon og nytenkning. Bygge nettverk lokalt og internasjonalt.

Visjon
– Å hjelpe mennesker til optimal livskvalitet på en miljøvennlig og økologisk måte.
– Å skape et bærekraftig bofellesskap med runde hus hvor deltakerne kan bo, enten fast eller i perioder.
– Være innovative når det gjelder utvikling og bruk av ny teknologi i forhold til miljø.
– Å være en «ladestasjon» for mennesker og dyr.

Misjon
Å skape et senter som er en møteplass for mennesker som ønsker å gjøre en aktiv forandring i livet sitt for å oppnå bedre livskvalitet og helse. Dette innebærer tilbud om kurs, trening, alternativ behandling samt retreat og rehabilitering.
Vår intensjon er å skape aktiviteter som også vil engasjere lokalbefolkningen og som vil kunne bidra positivt til det lokale næringslivet.

www.gaiasenter.no

Himmelske samtaler er tilbake!

Himmelske samtaler er tilbake!

Av Henning Jon Grini

En ny og uventet dialogbok av Neale Donald Walsch har nettopp blitt utgitt. Den fortsetter samtalen om høyt utviklede vesener i universet og oppsummerer og utvider all den fantastiske visdommen vi ble gitt i de andre bøkene.

Det er nøyaktig 20 år siden jeg kjøpte boken Himmelske Samtaler i en alternativ butikk i Bergen som het Pyramiden. Jeg var 30 år og hadde allerede lenge vært opptatt av det spirituelle og søkt svar på de store (og små) spørsmål, men da jeg hadde lest denne boken skjønte jeg at her var jeg kommet over noe helt spesielt. Det som stod der ga gjenklang i meg selv. Det rørte meg dypt inn i hjerterøttene.

For de som ikke har peiling på hva dette dreier seg om så går det hele ut på at forfatteren Neale Donald Walsch stiller en mengde spørsmål av eksistensiell art som ble besvart av en først ytre, deretter indre stemme med intet mindre enn det han påstår er Gud. På engelsk ble boken derfor hetende Conversations with God, altså samtaler med Gud. Problemet med å bruke ordet Gud er at det kan tolkes som om boken er religiøs eller kristen, hvilket det ikke er. Det kan være grunnen til at boken på norsk fikk tittelen Himmelske Samtaler for å unngå koblingen siden Norge ikke er et spesielt religiøst land. På den annen side, i og med at ordet Gud brukes bevisst, var kanskje tanken at det ville tiltrekke seg mange åpne religiøse og søkende mennesker, og kanskje få dem inn på et nytt spor og nye oppdaterte tanker rundt det åndelige. Det er ingen tvil om at det er nettopp det som har skjedd når man se på alle de utallige tilbakemeldingene fra mennesker over hele verden som har fått livene sine forandret til det positive. Hva Gud egentlig er blir nærmere forklart i boken.

Jeg syntes boken er fantastisk, fordi den ga et helt annet bilde av vedtatte sannheter om livet og det åndelige. Det gamle gudsbegrepet og sannhetene de forfekter var og er så til de grader utdatert at det fremdeles skaper enorme problemer, ikke bare i utallige menneskers personlige liv, men også globalt fordi det hele hører sammen. Boken tar takk i nettopp dette. På en usedvanlig vennlig, humoristisk og kjærlighetsfull måte blir skam, frykt, skyld og andre utdaterte og misforståtte sannheter feid vekk og erstattet av en forståelse som vibrerte av kjærlighet og dyp innsikt.

Jeg ble født inn i en ikke religiøs familie og unngikk dermed å slepe rundt på mye balast av gammel dogmatisk åndelighet annet enn det man får fra samfunnet og omgivelsene ellers. Allikevel gav bøkenes innhold så sterkt inntrykk på meg. Jeg tolker det dit hen at jeg har vært borti slik misforstått og trangsynt åndelighet i tidligere liv, men at jeg nå var ferdig med den slags.

Boken er genialt og lettfattelig lagt opp hvor den besvarer forfatterens spørsmål samtidig som svarene hele tiden utdypes og leder til stadig nye spørsmål og nye tema. Noen spørsmål og svar er mer eller mindre selvsagte siden forfatteren stiller spørsmål på vegne av menneskeheten, mens andre gir usedvanlig dyp innsikt. Vi blir forklart at vi alle har all innsikt i oss, men at det egentlig handler om å gjenerindre det, siden vi som sjeler i menneskekropp har glemt hvem vi egentlig er. Vi er alle en del av det guddommelige, vi er individuelle aspekter av Gud, manifestert som mennesker.

Jeg fant ut etterhvert at det var en trilogi og fikk bestilt de to andre bøkene fra USA, siden de ikke var kommet ut på norsk ennå. Jeg kan ennå huske følelsen av at det var stor visdom jeg bar på da jeg hadde hentet bøkene på posten en fredag. Jeg isolerte meg totalt den helgen og fortapte meg i bøkene. De gav svar på det de fleste stiller i løpet av livet. Svarene er så innsiktsfulle at man skjønner at forfatteren, som personlighet, ikke kan ha kommet på dem av seg selv.

Kort fortalt tar trilogien Himmelske Samtaler for seg følgende temaer:
Bok 1 – Personlige temaer. Fokus på utfordringer og muligheter.
Bok 2 – Globale temaer. Fokus på sosiale, seksuelle, politiske, økonomiske og åndelige omveltninger.
Bok 3 – Universelle temaer. Fokus på dype sannheter samt sjelens utfordringer og muligheter.

Siden den gang har det utkommet flere dialogbøker og andre bøker av Walsch. De er solgt i nærmere 10 millioner eksemplarer på verdensbasis hvorav flere er oversatt til norsk. Det er for øvrig tilgjengelig norsk info om Walsch og bøkene på webstedet walsch.no som undertegnede laget for noen år siden. Walsch har vært i Norge flere ganger.

For ti år siden antok forfatteren at det ikke ville komme flere dialogbøker, men det skjedde. I år kom det ut en ny bok på engelsk. På coveret står det da også at det er en ny og uventet dialog. Denne boken er en slags utvidelse av trilogien og har da blitt til bok 4. For meg er det som en gjenforening av en god venn man ikke har sett på lenge. Det ble et svært hyggelig gjensyn!

Den siste delen av bok 3, som utkom på norsk i år 2000, handler hovedsakelig om høyt utviklede vesener i universet og hvordan de lever sett i forhold til oss. Den nye boken er en form for videreføring av dette temaet samtidig som mye av innsikten i de andre bøkene også berøres og repeteres.

Boken har som undertittel Awaken the Species og det er oppvåkning av mennesket som er i fokus. Menneskeheten blir nå skremt våken av hendelser på jorden som nærmest kan betegnes som marerittaktig. Vi blir fortalt at en liten prosentandel av mennesket oppfører seg som barn som leker med fyrstikker. En farlig situasjon, men nettopp derfor er det en utmerket tid for fremskritt og utvikling fordi vi begynner å merke heten og har tid til å fjerne fyrstikkene.

Boken snakker om de menneskene som har selv-valgt seg som dem som vil assistere oppvåkningen av menneskeheten. Først og fremst som et godt eksempel andre kan følge. Det gjør en ved å demonstrere og være hvem vi virkelig er, nemlig aspekter av det guddommelige som egentlig vil si vesener av kjærlighet. Dernest ved å hjelpe andre til å våkne, få slutt på andres lidelser, hele planeten og påvirke fremtiden i en positiv retning.

Vi kan ikke endre ting uten å vite hva vi skal endre. Derfor tar boken for seg noe av dette som ikke fungerer på jorden, som vårt politiske system med uoverensstemmelser, forvirring og kaos. Vårt økonomiske system som medfører fattigdom og massiv økonomisk ulikhet. Vårt helsesystem som ikke har greid å eliminere ulikhet når det gjelder tilgang til moderne medisiner og helsetjenester. Våre samfunnssystemer som skaper urettferdighet og disharmoni. Våre åndelige systemer og religioner, som nå man følger deres lover skapes det sjokkerende intoleranse, hat, sinne og straff. Dessuten medfører det, i alt for mange tilfeller, at vi fjerner oss fra det gudommelige heller enn å bringe oss nærmere.

Vi blir fortalt at vi er veldig unge skapninger i kosmisk sammenheng, men at vårt potensial er å bli en av de mest suksessfylte og gledesfylte utrykkene for liv i kosmos. For å komme dit trengs det massivt skifte i individuell- og gruppebevissthet, et kvantesprang i menneskets perspektiv og oppfatning. I vår streben etter dette er vi ikke alene. Vi får hjelp, ikke bare av høyere aspekter av oss selv eller det guddommelige, men også av dem som vet alt om livet på jorden, men som ikke er herfra.

Vi blir fortalt at det kryr av slike sansende og følende skapninger i universet. De er overalt. Dessuten er universet større enn vi tror og disse skapningene er ikke nødvendigvis fysiske, men eksisterer også i andre dimensjoner eller parallelle univers/ multivers som noen kaller det. Noen er kjærlige og andre ikke, akkurat som det finnes kjærlige og vennlige mennesker og de som ikke er det. Det skilles derfor mellom de sivilisasjonene som er høyt avanserte og de som er høyt utviklet. Det at de er høyt teknologisk avanserte betyr ikke nødvendigvis at de er høyt utviklet etisk, moralsk, bevisst og åndelig. Vi kan merke forskjellen på hvem som vil hjelpe ved å føle vibrasjonene deres.

Et eksempel på hvorfor andre skapninger kan vite om oss forklares på følgende måte; Energien som stråler ut fra kjernen i vårt vesen rekker dypt inn i det fysiske kosmos, faktisk inn i det uendelige. Disse vibrasjonene vi utstråler kan bli følt. Akkurat som våre forskere i dag kan motta galaktiske signaler fra kosmos, har medlemmer av avanserte sivilisasjoner selv blitt slike mottaksstasjoner. Når vi utstråler fred for eksempel resonerer det med hvordan de erfarer seg selv. De vil da signalisere sterkere tilbake til oss at vi ikke er alene og at vi støttes av dem. Høyt utviklede vesener i andre dimensjoner kan gi mer direkte hjelp fordi de har overvunnet tid og rom.

Så på hvilken måte hjelper de oss uten å bryte inn i vår sjels frie vilje? Det kan være ved å sveve over oss, bokstavelig talt eller metaforisk, for å se til at vi ikke skader oss selv for mye. Eller for den slags skyld passe på at ikke andre sivilisasjoner, som ikke er høyt utviklet, skader oss. Ved å faktisk besøke oss og jobbe med oss på fysiske måter her på jorden. Ved å plante ideer i sinnene våres fra avstand…

Faktisk har høyt utviklede skapninger jobbet effektivt og raskt sett ut fra kosmiske termer. Dette betyr at menneskeheten hurtig har nådd dette krysningspunktet vi nå står foran. Vi har ankommet hit på en perfekt måte og til perfekt tidspunkt i følge boken.

Mennesket har lenge lett etter intelligent liv i universet. Vittige tunger har forresten foreslått at man først må finne intelligent liv på jorden…! For meg har det helt siden barndommen vært naturlig at det finnes liv andre steder. Jeg har selv hatt kontakt med dem. Jeg var hos et medium for mange år siden og ble fortalt at vedkommende som kom gjennom var fra en annen sivilisasjon et annet sted i universet. Jeg ble fortalt om tidligere liv og om saker i mitt nåværende liv som denne energien umulig kunne vist om. Jeg fikk en bedre forståelse av meg selv. Det bare bekrefter påstanden i boken om at det kryr av liv i kosmos og at mange er her for å hjelpe oss.

Hva kan vi lære av disse høyt utviklede skapningene? Hva er grunnen til at de er blitt høyt utviklet? Boken kan fortelle oss at de har eliminert alle former for vold i deres samfunn, det innbefatter både fysisk, verbalt og tankemessig. Dette igjen skyldes at de har eliminert all lidelse og sinne fra deres virkelighet, som igjen skyldes deres forståelse av at livet er evig, alle er ett og at de aldri egentlig kan miste noe som helst av verdi. Vi blir gitt et kosmisk ordtak som sier følgende;
Evig Liv fører til Evig Fred.

Selv om veldig mange mennesker har tro på at vi lever evig er det fremdeles en tro, et konsept, en teori, en doktrine, noe som «kanskje er tilfelle», men som man ikke er helt sikker på. Det er ikke integrert som en følt realitet, derfor får det heller ikke vidtrekkende praktiske konsekvenser på jorden. Nettopp fordi høyt utviklede vesener eksisterer i andre dimensjoner vet de at livet er evig. Derfor er visdommen om at vi har en kropp midlertidig, men egentlig er sjeler som aldri kan dø, den viktigste enkeltinformasjonen vi noen gang kan gi til oss selv og andre blir vi fortalt. Det viktigste formålet til høyt utviklede vesener for øvrig er å uttrykke og erfare sin guddommelighet.

Hva kan vi så gjøre rent praktisk for å bli en høyt utviklet sivilisasjon? Ved å gå bort fra vår dype tro på separasjon som gjennomsyrer og forsurer det menneskelige samfunn på utallige dysfunksjonelle måter og ved å innføre en tilsvarende dyp enhetsforståelse mellom alt og alle. Fundamentet for høyt utviklede sivilisasjoner er at livet er evig og at alt og alle er ett. Dette medfører et høyt utviklet samfunn hvor alle er gode, vennlige, omtenksomme, medfølende, uselviske, givende, aksepterende og ubetinget kjærlige i ethvert øyeblikk av enhver omstendighet eller situasjon.

Her er en liste vi blir gitt i boken over noen av forskjellene mellom de høyt utviklede veseners syn på livet og menneskenes syn:

1. En oppvåknet art ser Enhet i alt liv og lever integrert i det. Mennesker i en uoppvåknet tilstand benekter det ofte eller ignorerer det.
2. En oppvåknet art forteller sannheten, alltid. Mennesker i en uoppvåknet tilstand lyver alt for ofte, både til dem selv og andre.
3. En oppvåknet art sier en ting og gjør det de sier. Mennesker i en uoppvåknet tilstand sier ofte en ting, men gjør noe annet.
4. En oppvåknet art som har sett og anerkjent hva som er, vil alltid gjøre det som fungerer. Mennesker i en uoppvåknet tilstand gjør ofte det motsatte.
5. En oppvåknet art omfavner ikke et prinsipp i deres sivilisasjon som tilsvarer konseptet mennesket refererer til som «rettferdighet» og «straff».
6. En oppvåknet art omfavner ikke et prinsipp i deres sivilisasjon som tilsvarer konseptet mennesket refererer til som «utilstrekkelig».
7. En oppvåknet art omfavner ikke et prinsipp i deres sivilisasjon som tilsvarer konseptet mennesket refererer til som «eierskap».
8. En oppvåknet art deler alt med alle hele tiden. Mennesker i en uoppvåknet tilstand gjør det ikke ofte, men deler kun med andre under begrensede omstendigheter.
9. En oppvåknet art skaper balanse mellom teknologi og kosmologi; mellom maskiner og natur. Mennesker i en uoppvåknet tilstand gjør det sjelden.
10. En oppvåknet art ville aldri under noen omstendigheter avslutte det nåværende fysiske uttrykket av en annen sansende skapning uten å ha blitt spurt direkte av denne skapningen om å gjøre det. Mennesker i en uoppvåknet tilstand dreper ofte andre mennesker uten at dette mennesket ber dem om det.
11. En oppvåknet art ville aldri gjøre noe som potensielt kunne skade eller ødelegge det fysiske miljøet som opprettholder og støtter medlemmene av arten mens de er fysiske. Mennesker i en uoppvåknet tilstand gjør ofte det.
12. En oppvåknet art forgifter aldri seg selv. Mennesker i en uoppvåknet tilstand gjør ofte det.
13. En oppvåknet art konkurrerer aldri. Mennesker i en uoppvåknet tilstand er ofte i konkurranse med hverandre.
14. En oppvåknet art er klar på at det ikke trenger noenting. Mennesker i en uoppvåknet tilstand skaper ofte en behov-basert erfaring.
15. En oppvåknet art erfarer og uttrykker ubetinget kjærlighet for alle. Mennesker i en uoppvåknet tilstand kan ofte ikke en gang forestille seg en guddom som gjør det, og enda sjeldnere gjør de det selv.
16. En oppvåknet art har tatt i bruk kraften i det metafysiske. Mennesker i en uoppvåknet tilstand ignorerer det i stor grad.

Boken går mye mer i dybden på de fleste av disse nevnte punktene ovenfor. Alle disse punktene er demonstrert av mennesker allerede, bare i svært liten grad. Det trekkes frem eksempler som i punkt 8 hvor en oppvåknet art deler alt med alle hele tiden. Her demonstreres det i stor skala av hele menneskeheten i for eksempel familiesammenheng. Forskjellen er at høyt utviklede vesener ser alle og elsker alle som sin familie.

Mennesket er en ung art, men vi er under rask utvikling og forfatteren Walsch ser fantastiske og vidunderlige dager foran oss, både individuelt og kollektivt, hvorpå gudsstemmen bekrefter det med å si at dette nettopp er den store muligheten som venter oss potensielt, rett over horisonten. Det er heller ikke noe vi trenger å vente på til alle på jorden har nådd dette nivået. Det det hele handler om er rett og slett utvidede oppfatninger om kjærlighet og hvordan elske andre og seg selv i det virkelige liv. Mange mennesker gjør dette allerede, men vi kan med fordel gjøre mer av det og få flere med oss.

Jeg syntes selv dette er en fantastisk bok som hadde fortjent mange lesere. Jeg har bare berørt noe av det som kommer frem i boken. Den inneholder for eksempel et kort kurs i «metafysikk – om den ultimate virkelighet». I slutten av den er det i tillegg tatt med 50 spørsmål som tar for seg de viktigste poengene i alle dialogbøkene. De blir besvart og er på en måte en oppsummering av visdommen i dem. En kraftfull påminnelse.

Det fremkommer i boken at vi allerede er våken, jeg siterer;
«Sannheten er at du er våken, du vet bare ikke at du er det. Så på den måten er du ikke våken. Du er ikke våken om det faktum at du er våken. Så det føles som om du ikke er våken.»

I disse kaotiske og populistiske tider representere denne boken et fyrtårn som viser vei for menneskeheten. Og den vekker oss til det faktum at vi allerede er våken for vi kan ikke sove eller gå i søvne hvis vi skal skape en fantastisk fremtid for alle.

Jeg avslutter denne artikkelen med en kort setning fra boken som oppsummerer essensen i hvordan vi kan oppnå denne fantastiske fremtiden:
«Eliminer vold og husk å elske ved å slippe alle tanker om separasjon.»

 

Boken foreligger nå på norsk under tittelen Himmelske Samtaler bok 4 og er utgitt av Cappelen Damm.

Kan en verdensunion sikre fred?

Kan en verdensunion sikre fred?

Av Henning Jon Grini

Å skape fred i hele verden ligger nok et stykke frem i tid. Ser man bort fra de siste årene så viser statistikk at det gradvis har blitt færre kriger i verden. Å sikre permanent fred over hele verden er utrolig viktig da kriger medfører så enorme konsekvenser. De etterlater kolossale lidelser og ødeleggelser, samt at man overhodet ikke tar hensyn til naturen. Himmelske Samtaler bok 2 (utgitt i 1997, på norsk i 1999) av Neale Donald Walsch kommer det forslag til hvordan vi kan skape fred i verden. Dette forslaget, som er utførlig presentert i boken, kan det være vært å ta en titt på. Jeg har forsøkt å lage et sammendrag. I Himmelske samtaler trilogien fører forfatteren Walsch en samtale med en høyere vis kilde, det mennesket kaller Gud. Som bakgrunn og fundament for fred sier denne gudsstemmen:

Det er på tide verden holder opp å narre seg selv og våkner opp og innser at menneskehetens eneste problem er mangel på kjærlighet.
Kjærlighet avler toleranse, toleranse avler fred. Intoleranse fører til krig og ser med likegyldighet på utålelige forhold.
Kjærlighet kan ikke være likegyldig. Den vet ikke hva det er.
Den raskeste vei til kjærlighet og omsorg for hele menneskeheten, er å begynne å se på menneskeheten som en familie.
Den raskeste veien til å se hele menneskeheten som en familie, er å slutte å isolere seg. Hver nasjonal stat som i dag til sammen utgjør jorden, må forenes.

Denne løsningen finnes allerede i dag i følge denne gudsstemmen, bare i mindre skala. Så det handler om å overføre denne løsningen til også å omfatte hele Jorden. Dette eksperimentet heter Amerikas Forente Stater. USA var den første som organiserte seg i en sammenslutning av frie stater, og lykkes i å forene dem i en gruppe hvor hver og en er underlagt en sentral myndighet. Vi har FN, men i følge denne gudsstemmen er den uten makt og styrke og det må i så tilfelle en fullstendig reorganisering til hvis den skal fungere. Det vil være, om ikke umulig, så i hvert fall vanskelig og tungt.

Disse amerikanske statene har ikke vært i krig med hverandre på godt over 200 år (med unntak av den amerikanske borgerkrigen som handlet om avskaffelse av slaveriet og som var en konflikt mellom Nordstatene og Sørstatene). En av grunnene til at EU ble opprettet var nettopp for å forhindre fremtidige kriger, da Europa hadde vært plaget med utallige kriger opp gjennom århundrene. Selv om det var motstand mot å forene de amerikanske statene i begynnelsen, bl.a. fordi statene trodde de ville miste sin individuelle suverenitet, viste det seg at det ikke skjedde. Statene ble tvert imot sterkere bl.a. fordi forsvaret ble sterkt redusert og pengene kunne brukes til andre formål.

Det er ikke uten grunn at USA har blitt den rikeste og mektigste nasjon i verden. Det viser kanskje at en union er en styrke? Poenget er å overføre et system som har fungert i over 200 år. Her er det viktig å presisere at det snakkes om hvordan USA har organisert seg internt. Hva USA har gjort eksternt er en helt annen sak. Verken EU eller Amerikas Forente Stater er perfekte, langt derifra, de har mislykkes på mange områder, men systemene har forhindret kriger landene seg imellom.

Nestekjærligheten smuldret opp
Selv om USA langt fra er perfekt er det det beste forsøket som er i gang. Disse amerikanske statene var bygget på en nasjon «under Gud, ukrenkelig, udelelig, med frihet og rettferdighet for alle». Om dette sier gudsstemmen:

Begrepet «under Gud, ukrenkelig», betyr akkurat det – de uttrykker den universelle sannheten om forening; Enhet: en matriks som er veldig vanskelig å ødelegge. Men matriksen er svekket.

Det som har skjedd, ifølge gudsstemmen, er at betydningen av individuelt ansvar etter hvert har fått betydningen «hver man sørger for seg». Dette sier gudsstemmen mer om:

Den opprinnelige betydningen av individuelt ansvar, den som den amerikanske visjon og drøm ble bygget på, fant sin dypeste mening og sitt høyeste uttrykk i det som kalles nestekjærlighet.
Det som gjorde Amerika enestående, var ikke at hver mann kjempet for selv å overleve, men at hver og en tok ansvar for at alle skulle overleve.
Amerika var en nasjon som ikke vendte ryggen til den som sultet, som aldri ville si nei til den trengende, som ville åpne sine dører for den slitne og hjemløse og dele sin overflod med verden.
Men da Amerika ble stor, ble amerikanerne grådige. Ikke alle, men mange. Og etter hvert som tiden gikk stadig flere.
Da amerikanerne oppdaget hvor godt det var mulig å ha det, søkte de etter å få det enda bedre. Men det var bare en måte å få det bedre, og bedre, og bedre på. Noen måtte få det verre, og verre og verre.
Da grådigheten erstattet storheten i den amerikanske mentalitet, ble det mindre rom for medlidenhet for de dårligste stilte.

Denne gudsstemmen sier så at Amerikas grunnleggende ideal, nestekjærligheten, smuldret opp og at de ser ut til å ha mistet sin visjon. I tillegg ble amerikanerne arrogante på det internasjonale plan. Amerika hjalp andre når det tjente Amerika (dvs. den amerikanske maktstrukturen og dens rike elite). En ny verdensunion må etableres på et nytt grunnlag basert på en høyere forståelse, mer slik USAs opprinnelige grunnlov snakket om. Gudsstemmen sier:

Amerika og verden for øvrig, kan bare fungere når hver og en er villig til å være ansvarlig for alle som en Helhet.

Og da er vi tilbake til det som ble sagt i begynnelsen av denne artikkelen. Vi må utvide vårt syn på familien til å omfatte hele menneskeheten. En verdensunion må kunne garantere to ting i følge gudsstemmen:

1. Oppfyllelse av grunnleggende behov.
2. Muligheten for å komme videre.

For å kunne oppnå dette må det skje ved to forandringer i følge gudsstemmen. Det ene innenfor det politiske system og så i vår åndelige utvikling.

 

Politisk løsning (kortsiktig løsning):

Her er hva som foreslås av gudsstemmen:

På veien mot et forenet verdensstyre må det innlemmes en mektig verdensdomstol som kan løse internasjonale diskusjoner, og en fredsbevarende styrke som kan håndheve lovene dere har valgt å styres etter.
Verdensregjeringen skal bestå av en Nasjonenes kongress – med to representanter fra hvert land i verden – og en Folkeforsamling – med representasjon i forhold til nasjonens innbyggertall.
Den samme maktbalansen (som USA har) burde inngå i en ny verdenskonstitusjon. Og på samme måte skulle det være en utøvende, en lovgivende og en dømmende makt.
Hver nasjon skulle ha sitt eget fredsbevarende politi, mens de nasjonale armeer skulle oppløses og overføres til den felles fredsbevarende styrken som skulle tjene den store gruppen av stater som nå skal hete nasjon – akkurat som USAs stater sender hær og marine til en felles statlig forsvarsstyrke.
Nasjoner skulle forbeholde seg retten til å danne og tilkalle sin egen hær på et øyeblikks varsel, akkurat som USAs delstater har sin konstitusjonelle rett til å ha egne styrker.

Videre sier denne gudsstemmen følgende når det gjelder de fredsbevarende styrkene:

Det vil alltid være uenighet mellom nasjoner, for uenighet er bare et tegn – og et sunt tegn – på individualitet. Voldelige løsninger på uenighet er imidlertid et tegn på stor umodenhet.
Fredsbevarende styrker skal garantere at ingen nasjon – uansett hvor mektig og innflytelsesrik – aldri mer kan gå til angrep på en annen.
Likevel må man forstå at det fremdeles kan finnes aggresjon på Jorden. Det kan bli nødvendig at de fredsbevarende styrkene må bruke noe makt for å få andre til å la det være.

Når det gjelder verdens ressurser skal det nye verdenssamfunnet og statene der ha en like stor del av verdens ressurser i forhold til størrelsen. Det handler også om en omfordeling av ressursene. Slik det er i dag brukes enorme summer på forsvarssystemer og angrepsvåpen i de enkelte land. Mye av disse våpnene er beregnet på masseødeleggelse. Disse pengene kan sterkt reduseres og omdisponeres til andre formål. I følge Stockholm International Peace Research Institute brukte verden 1 747 milliarder dollar på militære formål i 2013. Det er mer enn to norske oljefond til sammen eller nesten 30 millioner norske kroner hvert minutt. Pga. ustabilitet rundt om i verden er disse utgiftene dessverre økende. Som en oppsummering av fordelene med å etablere en verdensunion sier gudsstemmen at dette vil:

1. Få slutt på all krig mellom nasjoner, og få slutt på drap som løsning på diskusjoner.
2. Få en slutt på fattigdom, hungersnød og at de rike skor seg ved masseutnyttelse av mennesker.
3. Få en slutt på de systematiske miljøødeleggelsene på Jorden.
4. Få en slutt på den endeløse kampen for større, bedre og mer.
5. En mulighet – i likhet – for alle mennesker til å nå den høyeste form for selverkjennelse.
6. Få en slutt på alle restriksjoner og diskriminering som holder mennesker nede – enten det gjelder hus, arbeidsplass, eller i det politiske system, eller i personlige seksuelle forhold.

Skjær i sjøen
Men det er flere skjær i sjøen for å få til en verdensunion. Det største hinderet er kanskje gapet mellom de fattige og de rike landene og forskjellen generelt mellom fattige og rike mennesker. De rike og mektige vil tviholde på sin posisjon. Dette har ført til revolusjoner før og vil garantert gjøre det igjen. I en ny rapport fra januar 2016 (utgitt av den internasjonale hjelpeorganisasjonen Oxfam.org) kommer det frem at formuen til de 62 rikeste personer i verden (av disse er det bare 9 kvinner) eier like mye som den fattigste halvparten av verdens befolkning, altså 3,5 milliarder mennesker. Siden 2010 har formuen til disse rike økt med 44 %, mens de fattigste i verden har blitt 41 % fattigere. Siden århundreskiftet har halve formuesøkningen i hele verden gått til den øverste topp 1 %. Når det gjelder økonomiske ulikheter sier gudsstemmen:

Kampen mellom «de som har» og de som «ikke har» har eksistert til evig tid og er som en epidemi på Jorden. Det vil den fortsette å være så lenge økonomiske og ikke humanitære rettigheter styrer verden. Så lenge kroppens behov og ikke sjelen er menneskets viktigste kampsak.

I følge denne gudsstemmen lever vi i en verden av moralsk forfall med hjerteskjærende holdninger som sprer seg med epidemisk fart, verden over (her kan man jo bare se til dagens flyktningkrise). Det vi produserer er for det meste basert på «bruk og kast». Verdens politiske maskin styres ut fra egeninteresser og samfunnet drives etter et profittprinsipp. Derfor ville verden hatt nytte av full åpenhet rundt økonomien, både når det gjelder land og når det gjelder personlige finanser. De rike landene vil stritte imot en verdensunion da de, slik de tenker, vil måtte gi avkall på sine «privilegier», altså sin suverenitet, rikdom og ressurser.

Videre sier gudsstemmen at «de som har» vet at en slik Verdensføderasjon uunngåelig vil være mer opptatt av «de som ikke har» og de tror det vil gå på bekostning av dem selv – og de har ikke tenkt å gi ved dørene. De store og mektige landene har ofte tvunget, presset og truet mindre land. Makten har vært urettferdig fordelt. De små har vært avhengige av de store og mektiges godvilje. De store har alt for ofte vært ute etter de små sine ressurser. Derfor frykter de store og mektige nasjoner aggresjon og angrep fra nasjoner som misunner dem og vil ha det samme som de har. Det er to måter å eliminere denne trusselen på sier gudsstemmen:

1. Fordel all verdens rikdom og ressurser likt på alle verdens folk, slik at ingen ønsker seg eller trenger noe som andre har, da kan alle leve i verdighet og frigjøre seg fra frykten.
2. Skap et system som avskaffer forskjellene, og dermed eliminerer behovet for krig – og mulighetene for krig.

Dette vil også være i de rike lands interesse og til deres eget beste sier gudsstemmen. Som nevnt i de foregående punktene vil det bli enorme fordeler som kommer alle til gode om man går for en slik verdensunion. Dette vil også medføre enda flere fordeler om ressursene og rikdommene ble jevnere fordelt. Hvis alle får dekket sine grunnleggende behov vil kriminalitet forsvinne og regjeringen kan reduseres da det blir mindre behov for styring, for å nevne noe. Enda litt mer om fordelene i følge gudsstemmen:

Lokale regjeringer ville spare penger og få mer å bruke på velferd og tjenester som virkelig var til gavn for folk, fordi ressursene nå ikke lenger ble brukt på å forsvare nasjonene mot hverandre.
Folk ville få større sikkerhet og trygghet – større velstand også hvis man samarbeidet fremfor å motarbeide hverandre.
Uten å miste noe av sin uavhengighet, kunne hver nasjon bli enda sterkere.

 

Åndelig løsning (langsiktig løsning):

Så lenge mennesket er lite utviklet, slik gudsstemmen hevder, trengs det lover å bli styrt etter. Disse avtalene og reglene (lovene) må bygges på en høyere forståelse og en utvidet definisjon av egeninteresser. I dag er mange lover basert på maktinteressene til de mektigste av oss. I høytstående samfunn er det knapt nødvendig med lover, fordi der regulerer skapningene seg selv. Det vil da være litt anarkistisk fordi, som gudsstemmen sier, det vil generelt sett ikke være noe som tjener «massene» bedre enn å la massene styre seg selv. Du kan ikke utvikle deg åndelig og bli et bedre menneske når myndighetene hele tiden forteller deg hva du skal gjøre.

Når det gjelder virkelig varig fred sier gudsstemmen at det betinger en åndelig løsning. Hele livet er åndelig, og derfor er alle livets problemer åndelig betinget – og har åndelige løsninger. Når man jobber med seg selv og sin egen åndelighet (selvutvikling) skaper man indre fred. Jo større indre fred jo mindre trenger man fra den ytre verden. Det som det er snakk om er derfor en åndelig løsning. Denne åndelige løsningen må så etterleves i det praktiske liv for å forandre erfaringer i hverdagen. Det som skal til, sier gudsstemmen, er dermed følgende:

En bevissthetsendring.
Dere kan ikke løse problemene som forderver menneskeheten gjennom regjerings- eller andre politiske midler. Det har dere forsøkt i tusener av år. Forandringen må og kan bare gjøres i menneskenes hjerter.

Når Walsch så spør om hva som må gjøres og om dette kan formuleres i én setning får han til svar:

Dere må slutte å se Gud som noe utenfor dere og dere selv som utenfor hverandre.

Den eneste løsning er den ytterste sannhet: Det eksisterer ingenting i universet som står utenfor noe annet. Alt henger nøye sammen, ugjenkallelig avhengig, sammenvirkende, sammenflettet i det stoffet som er alt liv.
All styring, all politikk må ha denne sannhet som utgangspunkt. Alle lover må rotfestes i dette. Det er fremtidshåpet for arten, og det eneste håpet for planeten.