Av Henning Jon Grini

Å skape fred i hele verden ligger nok et stykke frem i tid. Ser man bort fra de siste årene så viser statistikk at det gradvis har blitt færre kriger i verden. Å sikre permanent fred over hele verden er utrolig viktig da kriger medfører så enorme konsekvenser. De etterlater kolossale lidelser og ødeleggelser, samt at man overhodet ikke tar hensyn til naturen. Himmelske Samtaler bok 2 (utgitt i 1997, på norsk i 1999) av Neale Donald Walsch kommer det forslag til hvordan vi kan skape fred i verden. Dette forslaget, som er utførlig presentert i boken, kan det være vært å ta en titt på. Jeg har forsøkt å lage et sammendrag. I Himmelske samtaler trilogien fører forfatteren Walsch en samtale med en høyere vis kilde, det mennesket kaller Gud. Som bakgrunn og fundament for fred sier denne gudsstemmen:

Det er på tide verden holder opp å narre seg selv og våkner opp og innser at menneskehetens eneste problem er mangel på kjærlighet.
Kjærlighet avler toleranse, toleranse avler fred. Intoleranse fører til krig og ser med likegyldighet på utålelige forhold.
Kjærlighet kan ikke være likegyldig. Den vet ikke hva det er.
Den raskeste vei til kjærlighet og omsorg for hele menneskeheten, er å begynne å se på menneskeheten som en familie.
Den raskeste veien til å se hele menneskeheten som en familie, er å slutte å isolere seg. Hver nasjonal stat som i dag til sammen utgjør jorden, må forenes.

Denne løsningen finnes allerede i dag i følge denne gudsstemmen, bare i mindre skala. Så det handler om å overføre denne løsningen til også å omfatte hele Jorden. Dette eksperimentet heter Amerikas Forente Stater. USA var den første som organiserte seg i en sammenslutning av frie stater, og lykkes i å forene dem i en gruppe hvor hver og en er underlagt en sentral myndighet. Vi har FN, men i følge denne gudsstemmen er den uten makt og styrke og det må i så tilfelle en fullstendig reorganisering til hvis den skal fungere. Det vil være, om ikke umulig, så i hvert fall vanskelig og tungt.

Disse amerikanske statene har ikke vært i krig med hverandre på godt over 200 år (med unntak av den amerikanske borgerkrigen som handlet om avskaffelse av slaveriet og som var en konflikt mellom Nordstatene og Sørstatene). En av grunnene til at EU ble opprettet var nettopp for å forhindre fremtidige kriger, da Europa hadde vært plaget med utallige kriger opp gjennom århundrene. Selv om det var motstand mot å forene de amerikanske statene i begynnelsen, bl.a. fordi statene trodde de ville miste sin individuelle suverenitet, viste det seg at det ikke skjedde. Statene ble tvert imot sterkere bl.a. fordi forsvaret ble sterkt redusert og pengene kunne brukes til andre formål.

Det er ikke uten grunn at USA har blitt den rikeste og mektigste nasjon i verden. Det viser kanskje at en union er en styrke? Poenget er å overføre et system som har fungert i over 200 år. Her er det viktig å presisere at det snakkes om hvordan USA har organisert seg internt. Hva USA har gjort eksternt er en helt annen sak. Verken EU eller Amerikas Forente Stater er perfekte, langt derifra, de har mislykkes på mange områder, men systemene har forhindret kriger landene seg imellom.

Nestekjærligheten smuldret opp
Selv om USA langt fra er perfekt er det det beste forsøket som er i gang. Disse amerikanske statene var bygget på en nasjon «under Gud, ukrenkelig, udelelig, med frihet og rettferdighet for alle». Om dette sier gudsstemmen:

Begrepet «under Gud, ukrenkelig», betyr akkurat det – de uttrykker den universelle sannheten om forening; Enhet: en matriks som er veldig vanskelig å ødelegge. Men matriksen er svekket.

Det som har skjedd, ifølge gudsstemmen, er at betydningen av individuelt ansvar etter hvert har fått betydningen «hver man sørger for seg». Dette sier gudsstemmen mer om:

Den opprinnelige betydningen av individuelt ansvar, den som den amerikanske visjon og drøm ble bygget på, fant sin dypeste mening og sitt høyeste uttrykk i det som kalles nestekjærlighet.
Det som gjorde Amerika enestående, var ikke at hver mann kjempet for selv å overleve, men at hver og en tok ansvar for at alle skulle overleve.
Amerika var en nasjon som ikke vendte ryggen til den som sultet, som aldri ville si nei til den trengende, som ville åpne sine dører for den slitne og hjemløse og dele sin overflod med verden.
Men da Amerika ble stor, ble amerikanerne grådige. Ikke alle, men mange. Og etter hvert som tiden gikk stadig flere.
Da amerikanerne oppdaget hvor godt det var mulig å ha det, søkte de etter å få det enda bedre. Men det var bare en måte å få det bedre, og bedre, og bedre på. Noen måtte få det verre, og verre og verre.
Da grådigheten erstattet storheten i den amerikanske mentalitet, ble det mindre rom for medlidenhet for de dårligste stilte.

Denne gudsstemmen sier så at Amerikas grunnleggende ideal, nestekjærligheten, smuldret opp og at de ser ut til å ha mistet sin visjon. I tillegg ble amerikanerne arrogante på det internasjonale plan. Amerika hjalp andre når det tjente Amerika (dvs. den amerikanske maktstrukturen og dens rike elite). En ny verdensunion må etableres på et nytt grunnlag basert på en høyere forståelse, mer slik USAs opprinnelige grunnlov snakket om. Gudsstemmen sier:

Amerika og verden for øvrig, kan bare fungere når hver og en er villig til å være ansvarlig for alle som en Helhet.

Og da er vi tilbake til det som ble sagt i begynnelsen av denne artikkelen. Vi må utvide vårt syn på familien til å omfatte hele menneskeheten. En verdensunion må kunne garantere to ting i følge gudsstemmen:

1. Oppfyllelse av grunnleggende behov.
2. Muligheten for å komme videre.

For å kunne oppnå dette må det skje ved to forandringer i følge gudsstemmen. Det ene innenfor det politiske system og så i vår åndelige utvikling.

 

Politisk løsning (kortsiktig løsning):

Her er hva som foreslås av gudsstemmen:

På veien mot et forenet verdensstyre må det innlemmes en mektig verdensdomstol som kan løse internasjonale diskusjoner, og en fredsbevarende styrke som kan håndheve lovene dere har valgt å styres etter.
Verdensregjeringen skal bestå av en Nasjonenes kongress – med to representanter fra hvert land i verden – og en Folkeforsamling – med representasjon i forhold til nasjonens innbyggertall.
Den samme maktbalansen (som USA har) burde inngå i en ny verdenskonstitusjon. Og på samme måte skulle det være en utøvende, en lovgivende og en dømmende makt.
Hver nasjon skulle ha sitt eget fredsbevarende politi, mens de nasjonale armeer skulle oppløses og overføres til den felles fredsbevarende styrken som skulle tjene den store gruppen av stater som nå skal hete nasjon – akkurat som USAs stater sender hær og marine til en felles statlig forsvarsstyrke.
Nasjoner skulle forbeholde seg retten til å danne og tilkalle sin egen hær på et øyeblikks varsel, akkurat som USAs delstater har sin konstitusjonelle rett til å ha egne styrker.

Videre sier denne gudsstemmen følgende når det gjelder de fredsbevarende styrkene:

Det vil alltid være uenighet mellom nasjoner, for uenighet er bare et tegn – og et sunt tegn – på individualitet. Voldelige løsninger på uenighet er imidlertid et tegn på stor umodenhet.
Fredsbevarende styrker skal garantere at ingen nasjon – uansett hvor mektig og innflytelsesrik – aldri mer kan gå til angrep på en annen.
Likevel må man forstå at det fremdeles kan finnes aggresjon på Jorden. Det kan bli nødvendig at de fredsbevarende styrkene må bruke noe makt for å få andre til å la det være.

Når det gjelder verdens ressurser skal det nye verdenssamfunnet og statene der ha en like stor del av verdens ressurser i forhold til størrelsen. Det handler også om en omfordeling av ressursene. Slik det er i dag brukes enorme summer på forsvarssystemer og angrepsvåpen i de enkelte land. Mye av disse våpnene er beregnet på masseødeleggelse. Disse pengene kan sterkt reduseres og omdisponeres til andre formål. I følge Stockholm International Peace Research Institute brukte verden 1 747 milliarder dollar på militære formål i 2013. Det er mer enn to norske oljefond til sammen eller nesten 30 millioner norske kroner hvert minutt. Pga. ustabilitet rundt om i verden er disse utgiftene dessverre økende. Som en oppsummering av fordelene med å etablere en verdensunion sier gudsstemmen at dette vil:

1. Få slutt på all krig mellom nasjoner, og få slutt på drap som løsning på diskusjoner.
2. Få en slutt på fattigdom, hungersnød og at de rike skor seg ved masseutnyttelse av mennesker.
3. Få en slutt på de systematiske miljøødeleggelsene på Jorden.
4. Få en slutt på den endeløse kampen for større, bedre og mer.
5. En mulighet – i likhet – for alle mennesker til å nå den høyeste form for selverkjennelse.
6. Få en slutt på alle restriksjoner og diskriminering som holder mennesker nede – enten det gjelder hus, arbeidsplass, eller i det politiske system, eller i personlige seksuelle forhold.

Skjær i sjøen
Men det er flere skjær i sjøen for å få til en verdensunion. Det største hinderet er kanskje gapet mellom de fattige og de rike landene og forskjellen generelt mellom fattige og rike mennesker. De rike og mektige vil tviholde på sin posisjon. Dette har ført til revolusjoner før og vil garantert gjøre det igjen. I en ny rapport fra januar 2016 (utgitt av den internasjonale hjelpeorganisasjonen Oxfam.org) kommer det frem at formuen til de 62 rikeste personer i verden (av disse er det bare 9 kvinner) eier like mye som den fattigste halvparten av verdens befolkning, altså 3,5 milliarder mennesker. Siden 2010 har formuen til disse rike økt med 44 %, mens de fattigste i verden har blitt 41 % fattigere. Siden århundreskiftet har halve formuesøkningen i hele verden gått til den øverste topp 1 %. Når det gjelder økonomiske ulikheter sier gudsstemmen:

Kampen mellom «de som har» og de som «ikke har» har eksistert til evig tid og er som en epidemi på Jorden. Det vil den fortsette å være så lenge økonomiske og ikke humanitære rettigheter styrer verden. Så lenge kroppens behov og ikke sjelen er menneskets viktigste kampsak.

I følge denne gudsstemmen lever vi i en verden av moralsk forfall med hjerteskjærende holdninger som sprer seg med epidemisk fart, verden over (her kan man jo bare se til dagens flyktningkrise). Det vi produserer er for det meste basert på «bruk og kast». Verdens politiske maskin styres ut fra egeninteresser og samfunnet drives etter et profittprinsipp. Derfor ville verden hatt nytte av full åpenhet rundt økonomien, både når det gjelder land og når det gjelder personlige finanser. De rike landene vil stritte imot en verdensunion da de, slik de tenker, vil måtte gi avkall på sine «privilegier», altså sin suverenitet, rikdom og ressurser.

Videre sier gudsstemmen at «de som har» vet at en slik Verdensføderasjon uunngåelig vil være mer opptatt av «de som ikke har» og de tror det vil gå på bekostning av dem selv – og de har ikke tenkt å gi ved dørene. De store og mektige landene har ofte tvunget, presset og truet mindre land. Makten har vært urettferdig fordelt. De små har vært avhengige av de store og mektiges godvilje. De store har alt for ofte vært ute etter de små sine ressurser. Derfor frykter de store og mektige nasjoner aggresjon og angrep fra nasjoner som misunner dem og vil ha det samme som de har. Det er to måter å eliminere denne trusselen på sier gudsstemmen:

1. Fordel all verdens rikdom og ressurser likt på alle verdens folk, slik at ingen ønsker seg eller trenger noe som andre har, da kan alle leve i verdighet og frigjøre seg fra frykten.
2. Skap et system som avskaffer forskjellene, og dermed eliminerer behovet for krig – og mulighetene for krig.

Dette vil også være i de rike lands interesse og til deres eget beste sier gudsstemmen. Som nevnt i de foregående punktene vil det bli enorme fordeler som kommer alle til gode om man går for en slik verdensunion. Dette vil også medføre enda flere fordeler om ressursene og rikdommene ble jevnere fordelt. Hvis alle får dekket sine grunnleggende behov vil kriminalitet forsvinne og regjeringen kan reduseres da det blir mindre behov for styring, for å nevne noe. Enda litt mer om fordelene i følge gudsstemmen:

Lokale regjeringer ville spare penger og få mer å bruke på velferd og tjenester som virkelig var til gavn for folk, fordi ressursene nå ikke lenger ble brukt på å forsvare nasjonene mot hverandre.
Folk ville få større sikkerhet og trygghet – større velstand også hvis man samarbeidet fremfor å motarbeide hverandre.
Uten å miste noe av sin uavhengighet, kunne hver nasjon bli enda sterkere.

 

Åndelig løsning (langsiktig løsning):

Så lenge mennesket er lite utviklet, slik gudsstemmen hevder, trengs det lover å bli styrt etter. Disse avtalene og reglene (lovene) må bygges på en høyere forståelse og en utvidet definisjon av egeninteresser. I dag er mange lover basert på maktinteressene til de mektigste av oss. I høytstående samfunn er det knapt nødvendig med lover, fordi der regulerer skapningene seg selv. Det vil da være litt anarkistisk fordi, som gudsstemmen sier, det vil generelt sett ikke være noe som tjener «massene» bedre enn å la massene styre seg selv. Du kan ikke utvikle deg åndelig og bli et bedre menneske når myndighetene hele tiden forteller deg hva du skal gjøre.

Når det gjelder virkelig varig fred sier gudsstemmen at det betinger en åndelig løsning. Hele livet er åndelig, og derfor er alle livets problemer åndelig betinget – og har åndelige løsninger. Når man jobber med seg selv og sin egen åndelighet (selvutvikling) skaper man indre fred. Jo større indre fred jo mindre trenger man fra den ytre verden. Det som det er snakk om er derfor en åndelig løsning. Denne åndelige løsningen må så etterleves i det praktiske liv for å forandre erfaringer i hverdagen. Det som skal til, sier gudsstemmen, er dermed følgende:

En bevissthetsendring.
Dere kan ikke løse problemene som forderver menneskeheten gjennom regjerings- eller andre politiske midler. Det har dere forsøkt i tusener av år. Forandringen må og kan bare gjøres i menneskenes hjerter.

Når Walsch så spør om hva som må gjøres og om dette kan formuleres i én setning får han til svar:

Dere må slutte å se Gud som noe utenfor dere og dere selv som utenfor hverandre.

Den eneste løsning er den ytterste sannhet: Det eksisterer ingenting i universet som står utenfor noe annet. Alt henger nøye sammen, ugjenkallelig avhengig, sammenvirkende, sammenflettet i det stoffet som er alt liv.
All styring, all politikk må ha denne sannhet som utgangspunkt. Alle lover må rotfestes i dette. Det er fremtidshåpet for arten, og det eneste håpet for planeten.